25. - 27.7. Freo - Rotto - Perth

Første avstikker etter at vi dro fra Margaret River var Ellensbrook Homestead. Dette er et av de første nybyggerhusene fra de hvites første tid i området. Stedet ligger nesten ute ved kysten nord for Margaret River, ved en idyllisk liten bekk. Huset er ganske beskjedent og tydelig påbygget i flere omganger. Familien Bussel (mor het Ellen, selvsagt), som bodde her, og aboriginerne i området, skal etter sigende ha levd godt sammen. Det finnes heldigvis slike historier også.

Videre nordover var vi innom to lokale meierier hvor vi smakte på lokal ost og kjøpte litt lokal ost. Margaret River-området har mange jordbruksben å stå på.

Vel fremme i Freo - Fremantle - sjekket vi inn på «Hotel Esplanade» og gikk så rett i fengsel (og vi mottok ikke 2 000 kroner ved passering av start).

Western Australia var i utgangspunktet et fritt «settlement». Men utover på 1800-tallet ble behovet for arbeidskraft så stort, at man henvendte seg til moderlandet for å få en kvote straffanger hit også. De kom, og jobbet i vei, og i 1850 bygget de så klart sitt eget fengsel. Fengselet ble Australias største og forholdene var selvsagt helt forferdelige. I starten var cellene så små og lufttette at flere ble kvalt til døde i dem. Fengselet var i bruk frem til 1991 og forholdene var ikke særlig fangevennlige da heller.

Mandag morgen sto vi parat da fergen til Rottnest Island var klar for avgang. Den ligger ca. 20 km. fra Fremantle, og «snøggbåten» brukte bare 25 minutter på turen. Øya ble «oppdaget» av en nederlender i 1696, men hadde selvsagt vært kjent blant de lokale leeeenge før den tid. Rottnest ble brukt som fangeleir for «kriminelle» aboriginerne (egentlig var de fleste kanskje mer i veien for de hvite enn kriminelle) fra 1850 til leiren ble nedlagt i 1901. Også her måtte fangene selv bygge fengselet sitt og også boliger til fengselsdirektør og vakter. Fra ’20-tallet har Rottnest først og fremst vært et ferie- og fritidssted for folk fra Perth og Fremantle. Men under første verdenskrig internerte man her, for sikkerhets skyld, folk man mente kunne være fiendtlig innstilt til Storbritannia – og derved også samveldelandet Australia. Det dreide seg naturligvis om folk med tysk og østerriksk/ungarsk bakgrunn. Under andre verdenskrig var det også militære installasjoner som overvåket innseilingen til Perth og Fremantle. Men nå er det bare ferie og bading og surfing og dykking og snorkling det dreier seg om her, og øya er en liten perle.

Her er få fastboende, ingen privatbiler, og i sommersesongen er antall besøkende begrenset. Man produserer sin egen strøm, har et avsaltingsanlegg for sjøvann drevet av vindmøller, bruken av naturen er sterkt begrenset ved lov, og det er horder av frivillige som deltar i prosjekter for å plante skog og hindre sanden i å overta øya fullstendig. Her ute finnes også den største populajsonen av quakkas i Western Australia. Quakkas er en liten slektning av den lille kenguruarten «wallaby», er ca. 30 cm. høy, og det finnes omtrent 8 000 – 12 000 av dem på Rottnest Island. Det var disse små dukkekenguruene som fikk de Vlamingh i 1696 til å gi øya navnet «Rottereiret» – Rottnest.

Lite visste vel han om de rare pungdyrene som levde her på undersiden av kloden. På fastlandet er quakkaene få, de blir stadig spist av rev og katt – innførte arter som ikke finnes på Rottnest. Vi fikk nærkontakt med quakkaene da vi kom tilbake til «The Settlement» – der fengselet lå og fergen la til – etter en guidet busstur rundt øya. Se bilder!

Tilbake på fastlandet kjørte vi inn til Perth, en halvtimes tur, omtrent. Vårt hotell ligger sjarmerende til med utsikt til en motorvei. Det er mye herlig lyd fra motorveien også. Men vi sover som steiner likevel.

Tirsdag hadde vi rett og slett satt av til fordøying av vår innholdsrike tur i WAs sørvestre hjørne. Vår eneste plan var å rusle rundt i sentrum av Perth og kanskje handle litt. Vi fikk handlet litt …

I morgen setter vi oss på toget – Indian Pacific – tre dager på tvers av Australia. Lørdag kommer vi til Sydney.