28. - 31. juli: Fra Stillehavet til det indiske hav - med tog

Det finnes en del store togreiser i verden. En av dem er Indian-Pacific, som går fra Perth på vestkysten av Australia til Sydney på østkysten. Reisen er på 4 352 km, og tar tre døgn.

Så onsdag 28. juli troppet Astrid og jeg opp på Perth East togstasjon - klar for det store eventyret. Vi fikk vår egen kupe, med et stort vindu som vi altså skulle skue ut av de tre kommende døgnene, samt toalett og dusj som det hadde krevet et stykke ingeniørkunst å få stablet sammen i et ganske så lite kott. Det var to senger over hverandre som var slått sammen om dagen - da fungerte den nederste som en behagelig sofa.

Vi tøffet ut - trukket av et gigantisk diesellokomotiv. Toget besto av 29 vogner, med en samlet lengde på godt over 600 meter. I tillegg til kupeen vår hadde vi tilgang til en spisevogn (gammel, restaurert - og svært vakker) samt en egen lounge-vogn, med lenestoler og sofaer hvor en kunne slappe av og se på utsikten. Samt snakke med våre medpassasjerer - som for øvrig fortjener særskilt omtale. Dette var nesten uten unntak pensjonister, veldig hyggelige, og ganske så snakkesalige. Så vi er nå ganske godt inne i det australske pensjonssystemet, det australske helsevesenet - samt fordeler og ulemper med tidligpensjonering. I tillegg var vi de eneste utlendingene, så de fleste visste raskt hvem the norwegians var.

Og slik gikk nå dagene: Vi ble vekket om morgenen, tuslet avgårde til en relativt overdådig frokost (jeg kan i hvert fall ikke huske sist jeg spiste en treretters frokost) - særlig The Big Aussie Breakfast gjorde et sterkt inntrykk. Så var det å tusle tilbake til kupeen, lese, se på utsikten, pusle med PC, se mer på utsikten, gå en tur i loungen og utveklse flere synspunkter på forskjellige lands pensjonssystemer. Ved 13-tiden var det så lunsj, og også her var det vanskelig å gå sulten fra bordet. Deretter mer kupe, lesing, PC, se på usikten og tusle bort til loungen. For å avslutte det hele med en herlig middag, også her en god del retter. Så ar det å legge seg, sove - og begynne på nytt igjen.

Imidlertid: Så monotont som dette kan høres ut var det nå ikke. For det første var landskapet veldig fascinerende. Kort tid etter Perth kjørte vi ut i den australske outback'en - som i denne delen av landet er ørkenliknende, kun med små busker og liknende vegetasjon. Området kalles for Nullarbor, som rett og slett betyr null trær. Nullarbor er monoton - men det gjør den veldig fascinerende. En får et forhold til avstandene i dette veldige landet når landkskapet dag etter dag er prikk likt foregående dag. Det er litt som å se utover havet: Veldig stort, veldig likt, veldig fascinerende.

For det andre hadde vi noen stopper underveis:

Første kvelden kom vi til Kalgoorlie. Det er kanskje gruvebyen fremfor noen andre. Det utvinnes enorme mengder malm her hvert år, og det gjøres i dagbrudd, dvs. at det graves ut svære hull i bakken. Vi dro ut og så på et slikt hull. Dimensjonene var ikke snaue: 3,5 km langt, 1 km bredt og 400 meter dypt. Det ble drevet døgnkontinuerlig der - og det var en merkelig fornemmelse å stå på kanten boktavelig talt av stupet og se ned på lastebiler som vi visste ikke var små (225 tonn...), men som så ut som lekebiler langt der nede.

Andre dagen kom vi til Cook. Et mer gudsforlatt sted i verden er det vanskelig å tenke seg. Den eneste funksjonen stedet nå har er å være stoppested for jernbanen. Og ikke for at folk skal gå av eller på - det ville ingen finne på. Nei, det er for etterfylling av vann og andre nødvendigheter. Det bor to mennesker der, og vi traff alle sammen. En gang i tiden var dette et lite samfunn med skole, sykehus og flyplass. Nå står bare bygningene igjen, livsfarlige å gå inn i. Vi tuslet litt omkring, stakk innom butikken, som forøvrig bare åpner to ganger i uken i forbindelse med at toget stopper, handlet litt, snakket med de to fastboende - og reiste videre.

Den siste dagen kom vi til Adelaide, en stor by i Australia. Vi hadde halvannen time der, og ble med på en omvisning på markedet. Dette er en institusjon i Adelaide: Det er den største markedshallen på den sørlige halvkule. Det har en lang historie, det har holdt til i den samme hallen siden 1870. Og de som driver de forskjellige småbutikkene, hvor mange er svært spesialiserte og av høy kvalitet, har ofte gjort det i generasjoner. Vi kunne ikke gjøre annet enn å tenke på hvor synd det er at Oslo ikke har en slik markedshall.  I Sverige har de en tilsvarende institusjon i Saluhallene, langs Middelhavet finnes det mange slike markeder, men Oslo har altså intet. Det er synd, særlig fordi vi har det perfekte stedet, nemlig Østbanehallen. Hallo ordfører Stang - hva med et lite initiativ her?

Så ankom vi Sydney lørdag formiddag, og dro til Gosford rett utenfor for å bo noen dager hos våre gode venner Espen og Juleen. Men det er altså neste blogg.