14.-19. juli: Endelig asfalt under føttene!

Western Australia er stort. Veldig stort. Det dekker en tredjedel av Australia. Her bor bare to millioner mennesker, og ca 1,8 av dem bor i Perth. (Tallet varierer noe etter hvilken bok man leser.) Det er altså ingen landsby vi snakker om. Perth ligger langt fra alt, nærmere Singapore enn Sydney, men temmelig langt fra begge. Men denne – den mest avsidesliggende av alle verdens hovedsteder – lar seg knapt merke med det. Her er livlig storbyvirksomhet, intenst shoppingtilbud, lystig restaurantliv, pulserende forretningsvirksomhet i byens CBD (Central Business District) og livlig aktivitet rundt og på den flotte elven «Swan River», som renner tvers gjennom byen.




Hit kom Ketil og jeg utpå dagen onsdag 14. juli. Etter ni dager og ca. 3 500 fantastiske km. langs vestkysten, leverte vi bilen – i uskadet stand. Hos bilutleieren var de forbauset over at vi ikke hadde sneiet borti en eneste kenguru. Forklaringen var vel at vi stort sett ikke kjørte etter mørkets frembrudd. Det var kun det siste stykke ut til Onslow , i starten av turen , etter solnedgang, vi så dem hoppe langs veien. Det er lyset fra billyktene som trekker dem dit. Det har vi sett mange tragiske eksempler på, døde kenguruer i hopetall langs veien. Uff!

I Perth traff vi Rune. Han kom hit etter en konferanse i Sydney. Sammen hadde vi leid en leilighet rett nedenfor Kings Park. Det var et fint lite sted, to soverom, oppholdsrom, fullt utstyrt kjøkken og bad med vaskemaskin og tørketrommel, og ikke spesielt dyrt.

Vi hadde fire dager sammen i denne byen, som gir et avslappet inntrykk. Her er mye godt vær og godt klima – året rundt. Litt regn om vinteren, det fikk vi også erfare, men kjære, det var til å bære.

Første kvelden labbet vi fra hotellet og inn til sentrum, kort tur fra leiligheten, og spiste middag.

Torsdag morgen, etter frokost i heimen, ruslet vi ned til fergeleiet og kjøpte billetter til en tur oppover elven på ettermiddagen. Vi vandret en tur i sentrum, så oss omkring, spiste en deilig lunsj på en fortausrestaurant, og tok oss ned igjen til fergestedet. Men så kom vi ti minutter for sent gitt! Håpløse turister! Lærte jeg ikke noe av årene med vriene turister på Båtservice? Men, så var vi så heldige å treffe en grei kar fra fergeselskapet. Han tok en kjapp telefon til skipperen, kastet oss inn i bilen sin og kjørte oss til en brygge lenger opp i elven. Der fikk vi hoppe på fergen og være med på resten av turen. «No worries!» Ingen grunn til å tulle til ting som lett kan løses. Turen var flott, den. Vi hørte om det siste kjente haiangrepet i Swan River. Det var i 1978, laaangt oppe i elven. Haiene oppsøker ferskvann for å bli kvitt parasittene som beiter på skinnet deres, og det var en slik hai som den gang fant ut at han måtte angripe en dame som svømte i det hun trodde var trygge farvann tre – fire mil fra kysten. Fikk ikke helt med meg om damen overlevde eller ble spist opp, men bodde jeg i Perth ville jeg holdt meg mest mulig på land, det er sikkert og visst. Senere så vi en sort svane. De er ikke så vanlige i Swan River lenger. Men det var de som i sin tid ga elven sitt navn. Det er flotte fugler.

Fredag besøkte vi Perths Western Australian Museum, som via en ganske kort og oversiktlig utstilling på forunderlig vis klarte å gi oss en fantastisk innføring i hele regionens utvikling fra de aller tidligste tider – flere millioner år siden – frem til nåtiden.

På ettermiddagen hadde vi planlagt en tur i Kings Park. Dette er vel antagelig den aller største parken noen hovedstad i verden kan skryte av å huse innenfor sien grenser. Den er på fire kvadratkm. og rommer Perths botaniske hage, endeløse stier og plener og friserte skoger, og ikke minst et «villmarkshjørne» med lokal bushvegetasjon. Det er et fantastisk sted. Her finner man naturligvis også et minnesmerke over australske falne. Først fra «The Great War» (som er den første verdenskrig – på den tiden trodde man jo at dette selvsagt måtte være en siste verdenskrigen), og senere inkludert andre verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen – alle kriger Australia har vært involvert i langt hjemmefra. Jeg må neste sitere fra Bill Bryson (som i sin tur også siterer): «…at ingen nasjon mistet flere menn i første verdenskrig i forhold til folketallet, enn Australia. Av en befolkning på under fem millioner falt 210 000 mann – 60 000 døde og 150 000 sårede. Tapene blant soldatene var 65 %.» Som John Pilger (kritisk australsk journalist) formulerte det: «Ingen hær ble så desimert som den som kom lengst borte fra, og samtlige var frivillige.» Dette visste du helt sikkert ikke. Ikke jeg heller, før ganske nylig.

Lørdag var vi tidlig på plass på vårt etter hvert faste fergested. Turen i dag gikk til Fremantle, Perths havneby, 19 km. fra dagens Perth, den tidligere Swan River Colony. I Fremantle pilte vi først til «Ship Wreck Gallery», som blant annet hadde en bred presentasjon av vår etter hvert yndlingsskipsvrakhistore, den om «Batavia» (se tidligere blogg). Etterpå spiste vi lunsj på «Joe´s Shack» med Runes ubåtvenn, Ian, fra togturen Sidney – Perth. Hyggelige folk, han hadde med kona si og en venninne. De skal i bryllup i Norge neste sommer, så kanskje treffer vi dem da. Fremantle har gått fra å være en lurvete sjømannsby til å være et riktig trivelig sted med godt bevarte gateløp og bygninger fra den gangen byen ble anlagt sent på 1800-talllet.

Søndag reiste Rune hjem. Ketil og jeg ble plukket opp av Alicia og John, venner av Juleen. De tok oss med til et strålende akvarium nord for Perth, i Hillarys Boat Harbour. Vi vandret i en undersjøisk tunell mens haier, skilpadder og rokker svømte over hodene våre. Vi spiste middag på en italiensk restaurant og overnattet hos Alicia. Så hilste vi selvsagt på Alicias katt – Jessie. Han var veeeeldig stor, kanskje fem ganger større enn Sille (lille Kittys yndige storesøster). Men han var utrolig kosete og hadde en forunderlig liten pipestemme, størrelsen tatt i betraktning.

Mandag morgen dro vi for å hente bil til vår neste tur. Følg med…

Neste blogg: Western Australias sørvestre hjørne.