1. til 4. juli: Fire dager i Broome

Torsdag 1. juli

Astrid og jeg kom til Broome kvelden i forveien, bikkjekaldt, men det var ikke normalt, ble vi forsikret av en lokal dame. Og denne første dagen brukte vi mest til å orientere oss.

Broome er preget av to ting: Perler og fantastiske sandstrender. Det er en liten by, men spredd ut over et overraskende stort område. Det er bare lav bebyggelse, noen få sentrumsgater i det som feilaktig kalles Chinatown (det kalles også for Japtown, noe som er mer korrekt, mer om det senere). Vi bodde i The Oaks, et utmerket hotell ca. to km fra Chinatown, og bestemte oss for å leie en scooter. Det gjorde vi – og det var en suksess. Så i disse dagene har vi tøffet omkring i Broome og omegn – nærmest med en slags sjekte-fornemmelse.

Fredag 2. juli

Vi begynte dagen med å oppsøke Broome historiske museum. Det viste seg å være et vakkert lite museum, og som fortalte en historie mye mer dramatisk enn jeg hadde tenkt meg på forhånd. Men selvsagt: Broome var verdens perlehovedstad – altså et sted som genererte voldsomme inntekter. Noe som måtte kalle på menneskenes dårligste egenskaper: Grådighet, brutalitet og ondskap.

Historien begynner i siste halvdel av 1800-tallet: En fant at området rundt Broome var velsignet med østers som produserte mer perlemor og perler enn noen andre steder i verden. Resultatet var en invasjon av lykkejegere og forretningsfolk i en ren gullrush-fornemmelse. Østersene måtte hentes opp fra 10-15 meters dyp, og aboriginerne hadde drevet med dette i årtusener. For å dekke det eksplosive behovet for dykkere tok man ikke smålige hensyn: bander ble sendt inn til landsbyene og kidnappet alle som var velegnet. Aboriginerne ble så solgt som slaver til høystbydende, og sendt ut på østersfeltene – langt til havs. Der ble de kastet ut, med beskjed om å hente østers. De som ikke klarte det ble bare etterlatt i havet.

Etter hvert reagerte myndighetene – og handelen med aboriginerne ble forbudt. En fant da ut at japanere var velegnet som dykkere. De hadde dessuten den fordelen at de var billige. Så Broome fikk raskt en stor japansk befolkning, og de bodde i det som ble hetende Chinatown, men som altså mer korrekt ofte kalles Japtown. Og det oppsto et japansk samfunn, med kirkegård, foreninger, idrettslokaler (sumobryting) - og opiumsbuler.

Etter museet dro vi ut til Cable Beach, en av verdens vakreste strender. Turkis hav, hvite strender og den australske røde jorden i bakgrunnen – utrolig vakkert. Cable Beach er trekkplasteret som gjør at en rekke ungdommer drar til Broome for å jobbe på restauranter, ta vaskejobber, og lignende, for å tilbringe all fritiden på stranden. Vi traff noen av dem, og registrerte en aldri så liten misunnelse over ikke å være tyve år lenger.

Lørdag 3. juli

Lørdag formiddag dro vi på et nytt historisk tokt – denne gang et foredrag om perleindustriens historie. Nok et møte med den utemmede kapitalismens verste sider. De japanske dykkerne som kom til Broome ble de første som prøvde ut dykking med drakt – med hjelm og luftslange fra overflaten til dykkeren. Denne dykkingen innebar et umenneskelig slit, og med en svært høy dødsrate. Draktene var så tunge at dersom de snublet på bunnen klarte de ikke å reise seg. Og var det dykkere som man av en eller annen grunn ønsket å kvitte seg med, så skrudde man igjen ventilen som førte luft ned til dykkeren – så var man kvitt ham.

Etter dette – tid for avslapning: Vi dro ut til Cable Beach for å vise våre vinterbleke kropper, type skummet melk, frem til allmenn forlystelse. Heldigvis var det blitt overskyet, noe som hadde en dobbel effekt: Færre folk til å le av oss, og ingen fare for å ødelegge vår sjeldne grågustne hvitfarge.

Om kvelden dro vi til en av Broomes virkelige severdigheter: Sun Pictures, som er verdens eldste friluftskino, bygd i 1916 – og heldigvis har lite skjedd med den siden da. Den fremre halvdelen er under åpen himmel, den bakre halvdelen er under tak. Astrid og jeg satte oss under stjernehimmelen – og etter 15 minutter øste regnet ned. Vi trakk oss bakover og søkte tilflukt under taket. Filmen var Robin Hood, ingen stor film, men helt korrekt å se på en kino fra 1916!

Søndag 4. juli

Nok en dag i perlenes sfære - vi dro ut til en perleprodusent: Willie Creek Pearl Farm. De gode gamle naturperlene ble utkonkurrert i 1956, da startet produksjonen av kulturperler i Broome. Willie Creek er et av de 19 stedene i Australia med lisens for å produsere perler. Stedet lå ca fire mil nord for Broome, ved kanten av en stor vakker lagune.

Produksjonen begynner med at østers blir hentet opp fra dypet. Spesialister åpner så østersen, og implanterer et rundt lite fragment av perlemor fra en østers fra Mississippi. Deretter senkes østersen ned i havet, hvor den blir liggende i to år. Men den blir ikke uten selskap: Den blir tatt opp og rengjort annenhver uke – dette for å hindre at groer hindrer østersen i å ta til seg næring.

Fragmentet blir i løpet av disse to årene omgitt av lag etter lag med perlemor, i snitt vokser perlen med et par millimeter i diameter i løpet av denne perioden.

Det er selvsagt bare en liten del av perlemoren som blir avsatt på perlen, det aller aller meste blir avsatt på innsiden av østersen. I gamle dager ble dette benyttet til å lage perlemorsknapper: Det ble saget ut runde kapper av skjellet som så ble slipt til og avsatt hull i. I dag er denne bruken utkonkurrert av plastknapper, men perlemor er fortsatt nyttig: Den brukes til glans i kvinners leppestift, som tilsetningsmiddel i billakk (metallic), og til å lage hologrammer i kredittkort. Ja nettopp: Se på kredittkortet ditt – og du ser på perlemor, kanskje fra Broome.

Om Astrid kjøpte en vakker perle? Ja. Den vil kunne beskues i selskapslivet til høsten. Der vil også Ketil fremvise sine ekte perlemorsknapper