9. - 13. juli: Utrolige opplevelser i Shark Bay

Shark Bay er et naturområde i den vestligste delen av Western Australia som står på verdensarvlisten. Naturområder må oppfylle ett av fire kriterier for å komme i betraktning til listen, og Shark Bay tilfredsstiller dem alle. Naturlig skjønnhet, representativ for klodens historie, et sted der økologiske prosesser foregår og biologisk mangfold. I verden er det bare Store barriererev (også Australia), Galapagosøyene og Grand Canyon i tillegg til altså Shark Bay som tilfredsstiller alle fire krav.

Her er altså mye spennende å se, og hit kom vi om kvelden fredag 9. juli. Resepsjonen i hotellet vårt i Denham var mørklagt og tom. Men i baren, en halv trapp opp, var det full fest og jubel og hyl og høylytt skråling – og utstrakt øldrikking. Klokken var så vidt 1800, og førstemann hang allerede over verandaen på utsiden og spydde. Kanskje var det lokalbefolkningen som hadde «hvem-kan-bøtte-ned-mest-øl-på-veldig-veldig-kort-tid-fredag-kveld-konkurranse»? Men vi oppnådde kontakt med en voksen til slutt og fikk vår nøkkel og vårt rom – i et annet hus, heldigvis. Bargjestene festet (og spydde sikkert) muntert videre.

Alt er lagt til rette for maksimalt utbytte av besøket i Shark Bay. Her i Denham er det et flott «Shark Bay Heritage Center» med utmerkede utstillinger som forklarer områdets særegenheter og egenart både til lands og til vanns. Det finnes en egen «World Heritage Drive» med god skilting og informasjon og gode brosjyrer som forklarer ytterligere. Vi åpnet naturligvis med å ta inn grunnkunnskapen på senteret her i byen. I tur og orden har vi så besøkt det ene underet etter det andre. Rett utenfor Denham ligger et akvarium for forskning på og rehabilitering av skilpadder, div. fiskeslag og haier! God omvisning av flinke marinbiologer gjorde møtet med de giftigste og farligste skapninger til en spennende og interessant opplevelse.

Det er ikke godt å si hva som har vært mest imponerende her. Høydepunktene har egentlig stått i kø. Vi brukte en dag på å kjøre ti mil for å se på noen unselige steiner – stromatolitter - i vannkanten utenfor en gammel telegrafstasjon på et sted som heter Hamelin Pool. Dette var en ganske overveldende opplevelse.

På overflaten av disse stenene lever horder av ørsmå encellede bakterier som av og til kommer med et lite «puff» i form av en boble i det grunne vannet. Det er fotosyntese på gang her! De små krabatene tar inn karbon, omsetter det på sitt enkle bakterievis og slipper ut – oksygen. Ikke imponert? Da skal du vite at denne formen for liv var den dominerende på denne planeten i kanskje to milliarder år – fra for ca 3,5 mrd år siden. På den tiden klarte de å øke oksygeninnholdet i jordens atmosfæren til rundt 20%. Stromatolittene la med dette grunnlaget for livet på jorden slik vi kjenner det i dag. Hallo, det er urforfedrene våre vi kikket i hvitøyet her om dagen! 

Inntil for 20 – 30 år siden regnet en med at stromatolittene for lengst var utdødd. De var kun funnet i fossil form noen få steder i verden. Man kan jo bare forestille seg hvor bent ut oppsiktsvekkende oppdagelsen av disse levende stromatolittene her i Hamelin Bay egentlig var. Men overskriftene nådde jo oppdagelsen ikke. Her ligger de og driver med sitt, på et sted så avsides som det kan få blitt. Her kommer ikke veldig mange, men de som tar turen får igjen for bryet. Man slentrer bare rolig utover mot en strand og deretter på en smal tresti ut i vannet over stromatolittene . Det er rekkverk kun på den ene siden. Her og der er informativ informasjon og en og annen vennlige oppfordringer om ikke å tråkke på og ødelegge(!) disse steinene. Det er ganske flott. 

På vei til stromatolittene kjørte vi innom «Shell Beach». Nok et naturunder på grunn av særegne lokale forhold her i Shark Bay. Stranden er noen kilometer lang, et par hundre meter bred og nesten helt hvit. Vannet i havet utenfor stranden har et høyere saltinnhold enn havet normalt har. Det helt spesielle med denne stranden er at den i sin helhet består av små skjell som tåler dette spesielt salte vannet. Etter hvert som skjellene dør skylles de opp på stranden, og etter som tiden går knuses de til fin masse. Oppbyggingen av denne stranden har pågått i noen tusen år. Skjellaget er noen steder opp til ti meter tykt! Når det regner frigjøres kalk i skjellene og det funker som lim, og massen blir kompakt som litt porøs stein. Av mangel på annet byggemateriale er flere av de første husene i området bygget av skjellblokker skåret ut av bakken. I dag er stranden tilbakeført til sin opprinnelse og det produseres ikke skjellblokker for salg lenger, kun fra et lite område til vedlikehold av historiske bygninger. «Shell Beach» er et nesten overjordisk vakkert sted. 

I dag sto vi opp tidlig og kjørte over fra Denham til Monkey Mia. Her kommer ville delfiner inn daglig om morgenen for å bli foret. Det har de gjort siden 60-tallet. Med årene har man skjønt at de er ville dyr og må behandles som det. De får derfor ikke mer enn en liten snack, resten av føden sin må de fange selv. Ingen får klappe dem eller ta på dem. Dette er på delfinenes premisser. De har dessuten 104 skarpe tenner som de vet å bruke om det kniper. Men de kommer altså helt inn til land, og det var fascinerende å se dem på så nært hold. Og Ketil ble valgt ut til å være en av ytterst få delfinmatere blant morgenens mellom 50 og 100 tilskuere! 

Etterpå var vi med på en veldig spennende og lærerik tur med en aboriginerguide. Guiden Cape tok oss med en rundtur i terrenget rundt Monkey Mia og vi fikk lære om hvordan folket akkurat her levde både av det havet og ørkenen ga. Vi smakte og luktet på busker og kratt som kan høstes for bær, frukter, blader eller blomster til ulike tider av året. Noen planter er medisinplanter, en busk vi testet smakte som litt salt slangeagurk og er en redning fra tørstedøden i den brennhete sommeren. Vi fikk se en blåtunget øgle og dyrespor fra kenguru, et slags pinnsvin, slanger (uæh) og andre skapninger. 

Folket i dette området bygget ikke båter. Her var ingen høye trær egnet til slikt, og tidevannsforskjellen var og er så stor at ved lavvann var det bare å spasere ut og hente fisk og skalldyr som lå og sprellet i små kulper i sanden. Ingen folk i det aboriginske Australia drev med jordbruk eller husdyrhold. Her var ingen dyr som egnet seg til husdyrhold og ingen jordbruksvennlige planter eller jord. Av alle endemisk australske plantearter er det bare en eneste en som til nå har vist seg egnet for kommersiell dyrking – macadamianøtten. Så da var det ikke rart at aboriginerne levde som sankere og jegere alle de tusenvis av årene de holdt til her før de hvite kom. De visste naturligvis hva de gjorde. Her er mye spennende å lære, også om familie- og slektsforhold og om mytologi. 

Det er nesten rart at en kan oppleve og lære så mye på egentlig såpass kort tid.

Vi har også vært på et par spektakulære utkikkspunkter langts veien og vi har løpt hver vår tur i ørkenen (blitt kjørt fem km ut av byen – vær så god: løp hjem!).

Vi har spist middag på «Old Pearler Restaurant», Australias vestligste restaurant - en attributt som ikke på noe vis gjenspeilte seg i kvaliteten på maten, den var høyst ordinær. Men huset var fint, bygget av skjellblokker fra «Shell Beach».

Ved en snurrig liten lagune – grunn, svært salt og bare med den tynneste lille forbindelse til havet - på vei fra Monkey Mia traff vi et hyggelig par fra New South Wales. De inviterte oss på fottur i Blue Mountains og vi utvekslet telefonnumre. 

Etter alt dette har vi likevel (naturlig nok) ikke rukket over alt. Francois Peron National Park er fremdeles en hvit flekk på kartet for oss. Parken ligger nord for Denham, på spissen av halvøya i Shark Bay. Her var det tidligere gårder som drev med sau. Etter at området ble en del av verdensarvlisten i 1991, startet tilbakeføringen til slik det opprinnelig var. Arbeidet heter «Project Eden» og dreier seg mye om å bli kvitt uønskede og nyinnførte arter som rev, katt og geit og å avvikle saueholdet. I tillegg reintroduseres opprinnelige arter – båe dyr og planter - som har vært borte herfra i mange år.

Så er det bare en liten historie igjen fra Denham i Shark Bay. Den kom jeg over da jeg ruslet en tur i ettermiddag for å ta noen siste bilder herfra. Denham er stort sett én gate, Knights Terrace. I denne gaten, som løper langs sjøen, ligger en bitte liten park, og i denne ørlille parken sto en stein med en plakett med følgende historie: I 1890 kjøpte nordmannen Matthias Hansen en kanadiskbygget bark som han kalte «Gudrun». I 1901 var Gudrun på vei fra det sørlige vest-Australia til England med tømmer. Båten begynte ganske raskt å ta inn vann og gikk inn til Fremantle for reparasjon. Det viste seg at skipets tømmermann – åpenbart i et øyeblikk av sinnsforvirring – hadde boret en mengde hull i båten. Tømmermannen ble tatt i forvaring av lokalt politi og båten ble reparert.

Men skipperen ble tvunget til å ta med seg hullboreren videre. Ganske snart begynte båten å ta inn vann på nytt. Sinnsforvirringen hos tømmermannen lot til å vedvare. Men de var kommet for langt til å dra tilbake til Fremantle. «Gudrun» ble kjørt på land i Shark Bay, 60 km. nord for Denham. Mannskapet berget så vidt livet, båten ble ankret opp på stranden og tømmer fra vraket ble senere brukt til flere lokale byggeprosjekter. Resten av båten ble tatt av en storm noen uker senere og feid på sjøen. Hele tildragelsen ble glemt frem til en zoolog, som forsket på de lokale sjøkuene, tilfeldig kom over vraket i 1989. I dag ligger vraket der som et fortidsminne. Området rundt er fredet for fiske og annen virksomhet. Men alle som vil kan dykke og se de usle restene av «Gudrun», men ikke røre eller ta med seg noe. «Gudrun» hadde to ankere, og det ene ble hentet opp og står nå på stas midt i denne lille parken i Denham, Shark Bay. 

Neste stopp: Geraldton.