19. - 25. juli: Sør for Perth

19. juli: Fra Perth til Albany

Etter å ha leid bil dro vi fra Perth, og kom til Albany utpå ettermiddagen. Albany er en liten kystby, og nå utenfor turistsesongen (her er det vinter) er det ikke så mye som skjer. Men Albany har en interessant historie: Den var her de første hvite settlerne slo seg ned i 1826. Hovedgrunnen var en stor og vakker bukt som danner en nesten perfekt havn. Under førte verdenkrig var denne havnen utgangspunkt for soldater og skip som ble sendt fra Australia og New Zealand til Tyrkia for å slåss for England. Men kanskje først og fremst er byen kjent som en hvalfangerby: Australias siste hvalstasjon holdt til her, og ble først lagt ned i 1978.
 
20. juli: Hvalfangst og Amity
 
Vår første utflukt var til den nå nedlagte hvalfangststasjonen. Den er omgjort til et museum, og som så mange andre steder i Australia drives den av noen entusiastiske frivillige med tilknytning til næringen. Vår guide hadde norske aner, og hans far hadde arbeidet på stasjonen. I det hele tatt var båndene til Norge påtagelige, norske ord på instrumenter og norske navn på forlengst avdøde mannskaper fortalte en historie om en kulturell nærhet på tross av enorme avstander.

Etter lunsj bar det videre til stedets museum. Der hadde de bygd en kopi av det første skipet som kom til Albany i 1626 - briggen Amity. Det var rart å gå ombord i den - ikke stort større enn en gjennomsnittsbåt på Båtmessen. Og her navigerte de seg rundt halve jordkloden uten å vite helt hvor de skulle. Ikke noe for oss!
 
21. juli: Princess Royal Fortress - og en masse trær

 
Før vi forlot Albany tok vi en tur til byens fort, Princess Royal Fortress. Det angret vi ikke på. Som gammel artillerist (kanonkommandør - om jeg tør be) synes jeg nok at jeg hadde fagkunnskap om emnet. Det lå på en høyde og hadde en fantastisk utsikt utover havet og havnen. Kanonene fra første verdenskrig var nedgravd og godt skjult. På toppen av det hele traff vi en pensjonert offiser, og vi hadde en interessant fagmilitær konversasjon. Han kunne fortelle at fortet primært ble bygd for å beskytte flåten som lå her i 1914 for å frakte titusenvis av unge australske gutter til den første verdenskrigens redsler. De fleste havnet i Gallipoli i Tyrkia, i en operasjon som endte med en katastrofe for de allierte. Dette var daværende marineminister Winston Churchills ansvar, og det hele førte til at han måtte gå av. Og det var vel ham det gikk minst ut over.

Så kjørte vi vestover. Og vi fikk gradvis en økende følelse av å befinne oss i en episode av Twin Peaks. Mer og mer dreide dette seg om tømmer - stort tømmer - og mye tømmer. Og et av dagens hovedmål var nettopp - «Valley of the Giants». Her snakker vi om veldig store trær!

Skogen i akkurat dette området er preget av to eukalyptussorter: Karri- og Tingle-trær. Trær som når opp i en høyde på opptil 90 meter. Vår seksetasjers gård er veldig høy, men den er altså bare en tredjedel av disse kjempene.

Inne blant de aller største trærne er det så bygget en slags hengebro eller gangvei som fører deg omkring blant disse kjempene - i tretopphøyde: «The Tree Top Walk». Astrid, som aldri har hatt noe behov for å bestige høyder større enn ca tre meter, ble her revet mellom to innbyrdes motstridende følelser: På den ene siden en velutviklet høydeskrekk. På den andre siden et intenst ønske om å hilse på disse kjempene, som hun hadde lest så mye om, så å si i øyehøyde. Det var den siste følelsen som vant. Ytterst nervøs, men veldig besluttsom, kjempet hun seg gjennom de 600 metrene. Bravo!

Om kvelden kom vi frem til Pemberton, tok inn på hotell og menget oss med lokalbefolkningen.

22. juli: Tog og trær i Pemberton

Pemberton er inkarnasjonen av Twin Peaks, ispedd litt turisme og ikke så rent lite vinproduksjon av verdenstoppkvalitet. Med jevne mellomrom kjører det gigantiske vogntog forbi, lastet opp med falne trekjemper. Området har en stygg historie med å hogge ned skog som burde vært bevart, med ytterst uheldige følger for den økologiske balansen i området.

Vi begynte dagen med å ta «The Pemberton Tram» ut i de dype skoger. Et gammelt dieseltog (egentlig en trikk) på smalsporet bane fraktet oss inn i områder hvor det en gang vokste kjempetrær, vel vitende at nettopp denne banen sørget for å frakte mange av disse trærne ut til sagbruket, som lå behendig plassert ved jernbanelinjen. Men det var en vakker togtur, over små bror, gjennom tett skog, forbi små fosser.

Etter lunsj foretok Astrid og jeg forskjellige veivalg. Jeg kjørte henne ut til The Pemberton Wine Center, hvor hun ga seg vinens gleder i vold, selv iførte jeg med treningstøy og en liten glorie og la ut på en løpetur. Løypen het «The Heartbreak Trail», og det var en flott tur: Gjennom kjempeskog, intense lukter, kontinuerlig fuglesang - og stort sett svak nedoverbakke. Etter åtte km endte den opp ved The Bicentennial Tree - og denne nesten perverse australske tradisjonen fortjener en egen omtale: Istedenfor å bygge tårn for brannmannskapene satte man solide jernstenger inn i de aller høyeste trærne. Så kunne de klatre opp på toppen - og sitte der og holde utkikk etter skogsbranner. Nå finnes det mermoderne brannvarslingssystemer - men trærne står der fortsatt, og er en evig utfordring for australske menn og kvinner som skal bevise at de ikke har høydeskrekk.

Oppglødd av løpeturen kom jeg da til treet, og begynte å klatre. Det er 70 meter til toppen. Etter en 7-8 meter erindret jeg den ytterst pinlige episoden som inntraff da jeg som elleveåring besteg 10-meteren på Frognerbadet, og etter alt for lang tid gikk ned igjen. Jeg var ikke blitt modigere med årene. Etter 11 meter gikk det svært langsomt. Ved 12 meter stoppet det helt opp. Og det var 58 meter igjen. Jeg svelget stoltheten og gikk ned igjen.
 
Så hentet jeg Astrid, som hadde smakt på en rekke herlige viner fra området, og sammen dro vi tilbake til «The Bicentennial Tree». Astrid måtte selvsagt også prøve, og fulgte opp suksessen fra «The Tree Top Walk» med å komme en 5-6 meter opp. Ikke dårlig!
 
23. juli: Cape Leeuwin og Margaret River

Vi begynte dagen med å besøke The Gloucester Tree. Nye forsøk på å nå toppen - nok en gang stoppet det rundt 10 meter. Deretter dro vi til Big Brooke Dam, en utrolig vakker innsjø. Vi gikk rundt, ikke lange turen, bare ca fire km. De to siste kilometrene gikk langs The Bibbulmun Trail, en fottur på 1000 km som går fra Perth til Albany - og som er en langtur en bare må drømme om å gå en gang. Vi får se hva tiden bringer...

Neste stopp var Augusta, helt på sørøst-spissen av Australia. Helt ytterst ligger Cape Leeuwin, med et fyr vi bare måtte opp i, tatt i betraktning all den høydemessige treningen vi hadde utsatt oss for. Og det var flott å komme opp i toppen av fyret, se sørover - og vite at det neste en ville støte på var Antarktis.

 
Om kvelden kom vi så til Margaret River, et område som er kjent for å lage verdensberømte kvalitetsviner. Her hadde vi bestemt oss for å være to dager...
 
24. juli: Stalagmitter og gode viner
 
Vi begynte dagen med å kjøre ca 17 km sørover til «Lake Cave». Vi gikk ca 60 meter nedover, gjennom en trang åpning med etterfølgende tunnell (her snakker vi om sterke klaustrofobiutløsende trekk), og kom inn i en fantastisk verden av stalagmitter og stalaktitter.
 

Deretter var det ut til «The Brookwood Estate Winery and Cafe». En vingård måtte vi besøke mens vi var her - og dette var valget. Astrd tok seg av vinsmakingen - jeg kjøringen. Og det ble kjøpt inn noen herlige hvitviner!