26. - 29. juni: Tre nye dager i outbacken

Dag 1

Astrids og min neste ekspedisjon var en tredagers rundtur i Kakadu, som er Australias største nasjonalpark, og i utsterkning på størrelse med halve Sveits. Vi var advart og forberedt på sterk varme og mange insekter – men også på en svært vakker natur.

Vi ble også til denne turen hentet feriemessig sett umenneskelig tidlig: Søndag morgen kl. 6.30. Vi ble hentet av Grange, som var vår guide fra Wilderness Adventures. I tillegg til ham var våre medreisende Veronica, 21 år og fra Tsjekkia, og Ollie, 23 år og fra England. Veronica studerte økonomi og hadde bodd et år i Sydney hvor hun gikk på skole om dagen og vasket om kvelden. Ollie hadde nettopp utdannet seg til å bli flyingeniør. Begge viste seg å være to svært sympatiske ungdommer som behandlet oss som om vi var normale mennesker.

Vi kjørte ut fra Darwin omtrent rett østover i ca 300 km, langs Arnhem Highway. Vår første stopp var et våtmarksområde som er en del av Mary River. Med en flatbunnet båt dro vi inn i et vakkert område bestående av elver og innsjøer. Det var et rikt fugleliv, mengder med vannliljer, og vi kom over en krokodille som fant oss helt uinteressante.

Så dro vi videre til Ubirr. Ubirr ligger i det nordvestlige hjørnet av Kakadu, og er blant annet kjent for flere huler med aboriginske hulemalerier. Vi fikk sett på disse, og fikk en innføring i hulemalerienes betydning i det aboriginske samfunnet.

Deretter var det ut på fottur, denne gangen til en fjelltopp med et 360 graders utsyn over Kakadu. På den ene siden fjell, på den andre siden et frodig og grønt slettelandskap som strakte seg så langt øyet kunne se. Det var et mektig utsyn, og en av turens store opplevelser.

Men vi måtte videre, og kom frem til Muirella Park ved 17-tiden, hvor slo leir. Etter foregående tur følte vi oss allerede ganske rutinerte, og middag ble laget, telt satt opp og bål tent i løpet av kort tid. Vi var spente på hvordan natten ville forløpe, både mht. varme og mht. insekter. Og det var varmt, men ikke uutholdelig. Og ja, det var en god del insekter, men til å leve med. Astrid la seg inn i teltet, mens Ketil lå ute – med fritt utsyn over stjernehimmelen. Begge deler gikk fint.

Dag 2

Neste dag (mandag 28. juni) gikk vi bort til en såkalt kulturleir for aboriginere. Vi fikk en innføring i hvordan aboriginerne skaffet seg mat i villmarken, hvordan de lagde vesker og beholdere av pandanas (en australsk tresort med lange blader som det kan utvinnes fibre av), hvordan man fraktet med seg ild over lange distanser, og hvordan man brukte forskjellige urter til helbredelse og velferd.

Vi ble også oppfordret til å prøve oss på spydkasting (hvor Ketil var ganske god – overraskende nok) og didgeridoo (australsk blåseinstrument) – hvor Astrid var forbløffende god. Så god at folk ble stående målløse og høre på henne. Bli ikke overrasket om hun om kort tid blir adoptert av en aboriginsk stamme.

Så kjørte vi videre til Maguk. Vi parkerte bussen, og bega oss ut på en ca en times vandring, med til dels sterk stigning. Vi kom frem til en aldri så liten oase – en liten elv som hadde laget flere kulper, korridorer og kratre. Utrolig vakkert! Herrene (dvs. Grange, Ollie og jeg) dro ut på en liten svømmeekspedisjon oppover langs elven. Vi svømte gjennom en lang korridor , ca to meter bred, med loddrette fjellsider på hver side. Så klatret vi opp forbi en liten foss, svømte videre gjennom en tunnel som vannet hadde gravd ut. Opp en ny foss, og kom til en vakker lagune. Der hadde vi en litt karslig samtale om hvor synd det var på alle som ikke fikk oppleve dette. Før vi snudde og svømte tilbake.

Her må det nevnes at vi, ved nærmere ettertanke, utviste et stort personlig mot. På veien opp til det lille paradiset var det en rekke plakater som prøvde å ta motet fra oss, plakater som på ubehagelig vis redegjorde for krokodillefaren. Men vår guide mente at dette ikke var noe problem, på denne tiden av året var det ikke krokodiller der. Men visste krokodillene at det skulle være slik? Uansett - vi klarte oss bra. Selv om det å støte foten borti en undersjøisk liten fjelltopp som minnet mistenkelig om en krokodillesnute fikk angsten til å bølge gjennom kroppen.


Men vi måtte videre. Neste stopp var Gunlom, hvor vi slo leir ved siden av en vakker liten lagune. Å slå leir, sette opp telt, tenne bål samt lage middag gikk nå som en lek. Før vi spiste: En liten tur på fem minutter ned til lagunen for et ettermiddagsbad. Og middagen besto forøvrig av kengurukjøtt og vannbøffelpølser.


Dag 3


Neste dag begynte vi med en fjellvandring opp fra Gunlom. Etter en stigning som minnet sterkt om å gå til toppen av Kolsåstoppen kom vi til nok en vakker lagune. Bading også her.

Deretter tilbake til bilen, og videre til Bukbukluk, hvor vi bega oss ut på en lengre fottur. Forøvrig i stekende varme, så vi måtte passe på vanninntaket - en liter i timen var normen. Ingen av oss klarte det. Etter ca halvannen time kom vi frem til nok en vakker lagune - med nye badeopplevelser.


Så til bilen - og kjørte tilbake til Darwin.

Et lite tillegg


Noen få ord om ting vi har lært og erfart - og fattet interesse for.


Aller først: Termittene. Som mangeårig Donald-leser var jeg fullt ut klar over at det finnes en rekke typer termitter, og at to av dem er tretermittene (som pleier å spise opp møblene til Donald), samt gresstermittene, som lever av gress og bygger enorme hus.


Tretermittene er denne fortellingens bad guys. De lager en liten tue i tilknytning til et tre - og jobber seg derfra inn i treet. Trærne blir rett og slett spist opp innenfra. Vi fikk inspisert trær som var like hule som en tom dorull - om dere unnskylder sammenlikningen.

Gresstermittene derimot er bare snille og gode. De lever av spinifex, som er en gressort i Australia. De bygger boliger hvor den eneste naturlige sammenlikningen er katedraler. De kan bli opptil seks meter høye, og inneholder opptil en million termitter. Veggene i bygningene deres gir tilhold for fugler, som bygger reder der, og for en rekke andre dyresorter og insekter. Og ikke bare det - termittene arbeid bidrar til å vende og lufte jorden. Kort sagt - the good guys!


Så neste emne - nemlig brenning av jord. Overalt hvor vi kjørte i Kakadu så vi branner. Etter hvert forsto vi at disse var påsatt. Og så fikk vi historien om hvorfor aboriginerne brenner jord - og hvorfor det hvite samfunet nå har tatt opp denne skikken.


Aboriginerne har i titusenvis av år brent ned vegetasjonen helt regelmessig, og har på den måten blant annet tilført jorden næring, fjernet gresset, holdt vegetasjonen på et passende nivå, etc. Da de hvite kom syntes de dette var latterlig og primitivt - og dermed tok den skikken slutt. Inntil ganske nylig, da man så at det at man ikke brente jorden har ført til en rekke plantesykdommer, vekst av uønskede arter, etc. En regner med at de siste årenes voldsomme skogbraner i Australia er et resuktatet at man ikke har brent jorden regelmessig.


Så alle de brannene vi så var et resultat av nylig gjenoppdaget kunnskap. Rangerne i naturparkene rir nå omkring og brenner jorden etter et slags sjakkmønster: De svarte feltene brennes først, neste år brennes de hvite, etc.

Og her følger et dikt om dette, av den gamle aboriginerhøvdingen Jimmy Wok Wok:

   You know, old generation law, what they do, burm im up.
   Long long time.
   We know im dry grass, we burn im up.
   Yeh, we kow before guhbele come.
   We burn im up when no wind.
   When cold weather time, burn im.
   No wind.
   We know, look after im fire.
   If they don't burn im up this way, or that way,
   very dangerous
   because big fire will come along, and burn im up.