7. - 9. juli: Coral Bay og videre til Denham

Coral Bay er et rent feriested, og passet godt for vårt formål: Ro og avslapning etter noen dager på farten. Det har ca 200 fastboende – og da er det nok tatt hardt i. De fastboende er stort sett sysselsatt med å drive noen hoteller, caravanparker, et lite antall butikker, noen få kafeer, en skjønnhetssalong og et utall med små firmaer som driver med fisketurer og dykkerutflukter.

Det er de siste aktivitetene som er grunnlaget for at Coral Bay overhodet eksisterer. Rett utenfor Coral Bay finner man Ningaloo Reef – som er det største revet på vestkysten av Australia. Revet går helt inntil kysten ved Coral Bay, så her er det bare å tøfle ut om morgenen, iføre seg dykkermaske og snorkel, og hengi seg til studiet av fisker og koraller. Alternativet er å ligge og sole seg på en ualminnelig vakker strand, noe vi ikke var fremmede for, gitt våre mislykkede forsøk i Broome.

Astrid og jeg kom til Coral Bay om ettermiddagen 7. juli, etter at det hadde vært et strålende vær hele dagen. Omtrent i det sekund vi sjekket inn skyet det til, og fortsatte neste dag. Slikt hemmer aktivitetsutfoldelsen på et sted som Coral Bay. Men vi fikk lest en del, svømte litt, løp en tur, vasket klær, etc.

Planene om å ta et morgenbad neste morgen ble effektivt hindret av en aldri så liten storm som hadde kommet i løpet natten. Vi fikk i hvert fall sett på nyhetssendingene om alle ødeleggelsene som var forårsaket av stormen. Pluss at vi kan skryte av å ha opplevd både regn og storm på Coral Bay – et sted som skryter av å ha nesten alltid godt vær på denne tiden av året.

   


I stedet pakket vi oss ut av rommet og satte kursen for neste stopp, som er Denham. Underveis spiste vi lunsj i Carnarvon, en by med 7 000 innbyggere, altså en relativt stor by på vestkysten. Vi passerte Stenbukkens vendekrets, som markerte at vi nå forlot tropisk sone. Med andre ord: Vi går kaldere tider i møte på vår vei sydover.

Carnarvon hadde imidlertid en ting vi ønsket å se, nemlig en jernbanejetty. Noen få ord først om hva en jetty er:

Det er stor forskjell på flo og fjære på vestkysten, og i tillegg er det langgrunt. Løsningen er å bygge en pir ut i havet som står på stylter, og som ender i en brygge, også den på stylter, hvor båtene kan legge inntil. Veien ut til bryggen kalles the neck, selv bryggen the head. The neck kan være svært lang, som i dette tilfellet, der den er 1,8 km, derav navnet The One Mile Jetty.

På akkurat denne jettyen hadde man så lagt en liten jernbane for å frakte gods inn og ut.

Det ble bygget en ny jetty på 60-tallet, og vår jetty forfalt. Imidlertid begynte lokale jetty-entusiaster på 90-tallet å restaurere The One Mile Jetty, og deres arbeide har båret frukter. I dag kan man mot en bagatell på 7 $ ta turen med det lille toget ut til the head, tusle litt omkring der ute, for så å vende trygt tilbake til fastlandet. Men sukk: stormen gjorde at jettyen var stengt, og den hyggelige damen i kiosken som ble drevet av jetty-entusiastene kunne bare beklage. Imidlertid foreslo hun at vi skulle ta en tur innom det lokale saueklippermuseet, som hun kunne forsikre oss om var en stor opplevelse.

Det var det.

Her kunne vi blant annet lese om og se bilder av de mest kjente saueklipperne i Australias historie. Og dem var det mange av. Ikke minst var det morsomt å lese om triumfene til The Mad Eight, en gjeng på åtte saueklippere som gjorde seg udødelige ved å klippe 250 000 sauer i løpet av ni måneder i 1923.

Men vi måtte videre, og ankom Denham ved 18-tiden.