12.-14. juli: Fra Denham til Perth

Mandag morgen kjørte vi fra Denham. Vi kjørte til Kilbarri, med tre mål for øye. For det første ville vi se Kilbarri, som er en vakker liten by som lever et søvnig liv utenom turistsesongen, kanskje litt som Lillesand. For det andre passet det tidsmessig med en lunch. Men det kanskje viktigste var å besøke Red Bluff, av grunner vi skal komme detaljert tilbake til.

Vi spiste på The Black Rock, så oss litt omkring i byen (ikke mye) - før vi satte nesen i retning Red Bluff. Red Bluff er en flott rødfarget klippe som henger ut over havet. Og det var altså her to av mytteristene fra Batavia ble satt i land. Og dette krever en liten redegjørelse:

I oktober 1628 la den nederlandske handelsflåtens stolthet, tremasteren Batavia, ut på sin jomfrutur. Målet var Djakarta, og ruten var rundt Afrika, deretter rett østover til man traff Australia, og deretter rett nordover. Kommandøren het Pelsaert, og med seg hadde han førstestyrmann Cornelisz. Det viste seg senere at Cornelisz var ikke bare en bankrott apoteker på flukt fra nederlandske myndigheter,  han var også splitte pine gal. Litt av et team!

Utenfor kysten av Australia havarerte skipet, og mesteparten av besetning pluss passasjerer på 322 overlevde. Men de hadde havnet på noen øde øyer, og muligheten for å overleve var liten. Så kommandør Pelsaert tok to av livbåtene, fylte dem opp med lojale menn og ga seg ut på reisen videre til Djakarta. Et vågestykke av dimensjoner.

Etter at Cornelisz hadde vinket Pelsaert vel avgårde gikk han til aksjon.

Aller først fraktet han underoffiser Hayes samt en del soldater, over til en annen øy, under påskudd av at de skulle finne ut om det fantes vann der. Sannsynligheten for det var forsvinnende liten, og han hadde ingen planer om å hente dem slik han hadde lovet, følgelig ville de sannsynligvis tørste ihjel.

Etter å ha eliminert de eneste potensielle motstanderne samlet han rundt seg en liten gruppe av lojale menn, beslagla alle våpnene, og satte i verk et terrorregime som overgår det meste. De som ikke hørte med til hans egen krets ble en etter en drept. De som ikke ble drept ble gjort til slaver - og døde etter hvert de også. I løpet av to måneder ble 110 kvinner, barn og menn  drept.

Imidlertid: Det viste seg at the good guys, under ledelse av Hayes, mot alle odds hadde funnet vann på naboøya. Og de fikk etter hvert beskjed fra rømlinger om redselsregimet til Cornelisz. De bygget et fort og laget enkle våpen, og da Cornelisz med sine menn kom over for å myrde dem også, klarte de å slå angrepene tilbake.

Og så, som ved et under, kom Pelsaert tilbake. Han hadde mot alle odds klart å komme seg til Djakarta, fått utrustet et skip - og vendte tilbake. Cornelisz og hans onde medsammensvorne ble arrestert, stilt for en provisorisk domstol, og flesteparten ble hengt. Cornelisz forøvrig etter at han hadde fått kuttet av begge hendene.

Men to av mytteristene ble av en eller annen grunn satt igjen i Australia. Og de ble altså satt igjen på stedet der vi nå befant oss - på Red Bluff rett ved Kalbarri. Ingen vet hva som deretter skjedde med dem. Men det skal være funnet spesielt lyshudede aboriginere i området - så hvem vet, kanskje ble de tatt opp i en aboriginerstamme?

Etter å ha sett og tenkt litt var det tilbake i bilen, og vi satte snuten mot Geraldton. Det er en by som det vel ikke er så mye å skrive om. Det er i utgangspunktet en havneby for eksport fra gruvene i området (som det ikke er få av). Vi spiste, lå over på et hotell, prøvde neste morgen å komme inn på byens museum. Men det var selvsagt stengt en dag i uken - og det var den dagen vi banket på porten. Så vi satte oss i bilen og kjørte til Perth, der vi hadde avtalt å treffe Rune. Han hadde vært på kongress i Sydney, tatt toget tvers gjennom hele Australia fra østkysten til vestkysten, og der skulle vi altså treffes og oppleve Perth sammen.

Men det er neste blogg.