23. – 25. juni: Tre dager i outbacken

Dag en

Vi sto umenneskelig tidlig opp og ble hentet av turens guide Carl kl. 5.45 i en liten firehjulsdrevet buss med akkurat nok plass til oss og våre 13 medpassasjerer. Det viste seg raskt at det var en trivelig gruppe: En bestefar fra Texas som to av hans sønnesønner hadde tatt med på hans livs siste store reise før det var for sent, et italiensk par, en hyggelig amerikansk lærerfamilie fra Boston med to tenåringsbarn, to irske og en engelsk backpacker samt en tysk dame.

Vi skulle helt til Uluru (Ayers Rock), altså over 50 mil, så her var det bare å kjøre i vei gjennom den endeløse, men likevel overraskende varierte ørkenen i det sentrale Australia. Blant annet passerte vi det som kanskje er verdens eldste elv (!), Flinke River, som dog har den elvefaglige svakhet at det stort sett ikke renner vann i den...

Uluru er en sten, verdens nest største (den største finnes i Western Australia). Vi skal ikke ta hele den geologiske prosessen, men på et tidspunkt satte enorme naturkrefter i gang en snuoperasjon, og satte stenen på høykant. Uluru rager 348 meter over bakken, under jorden går den 6 km nedover i følge vår guide. Altså omtrent som et gigantisk isfjell.

Ved halv to-tiden kom vi frem til leirstedet vårt midt i nasjonalparken. Der laget og spiste vi lunsj, før vi kjørte bort til selve stenen. Noen ville klatre opp (fy fy), noen ville gå delvis rundt, og tre av oss hadde meldt oss på «Kuniya Walk». Det var et godt valg. Guiden het Sarah, og hørte til aboriginerstammen ved Uluru. Hun snakket bare sitt eget språk, og hadde med seg en tolk – en flott japansk jente som hadde lært seg Sarahs språk. Vi ble tatt med til utvalgte steder, som alle spilte en sentral rolle i mytene og mytologien for aboriginerne rundt Uluru. Det var flott!

Så plukket hun «bush tucker» (mat man finner i naturen) til oss: Små, røde, søte villfiken.

Rundt Uluru ligger det fem vannhull. Dette er en viktig grunn til at Uluru hadde så stor betydning både praktisk og mytologisk for aboriginerne i området. For aboriginerne er Uluru et hellig fjell. De ber derfor turistene om å la være å bestige det. Mange etterkommer ikke dette, og det har i sin tur ført til at vannkildene som har vært i bruk i tusenvis av år nå er forurenset og ubrukelige.

Etter vandringen så vi solnedgangen ved Uluru. Et flott syn!

Deretter var det hjem til leiren og bål og middag – og en veldig tidlig kveld. Vi tilbragte natten i «swags» (australske soveposer av den kraftige typen). Vi sov utendørs under en fantastisk stjernehimmel, kun forstyrret av en altfor kraftig måne og temperatur ned mot null.

Dag to 

Opp før solen i dag også, for å få med oss soloppgangen ved Uluru og Kata Tjuta, en annen fjellformasjon i nærheten. Det var bikkjekaldt, men flott det også. Etter en enkel frokost på parkeringsplassen kjørte vi til Kata Tjuta (som betyr mange hoder) og gikk en flott tur der.

Etter lunsj gikk vi en liten tur langs foten av Uluru hvor aboriginernes hellige steder lå på rekke og rad.

Deretter kjørte vi til neste leirsted, som var ved Kings Creek Station. Også her laget vi middag på leirbålet, spiste og la oss tidlig igjen under den samme flotte stjernehimmelen.

Dag tre

Vi kjørte til Kings Canyon, som neppe kan sammenliknes med Grand Canyon, men har noe av den samme karakteren. Her gikk vi en fottur med utrolig variert natur, hvor enkelte partier ga assosiasjoner til Jules Vernes «En reise til jordens indre», andre steder vandret man langs bratte stup med vidt utsyn til ørkenen omkring. Her vokser til og med planter som har vært her siden dinosaurene gikk rundt og beitet.

Deretter lagde vi lunsj og kjørte de fire og en halv timene tilbake til Alice Springs. Ti mil kjørte vi på «unpaved road». Det var bokstavelig talt en rystende opplevelse. «Hvor er nyrene mine? De ligger et sted mellom Kings Creek og Stuart Highway», ropte Astrid.

Vi var tilbake i Alice Springs ved 17-tiden.