25. - 27.7. Freo - Rotto - Perth

Første avstikker etter at vi dro fra Margaret River var Ellensbrook Homestead. Dette er et av de første nybyggerhusene fra de hvites første tid i området. Stedet ligger nesten ute ved kysten nord for Margaret River, ved en idyllisk liten bekk. Huset er ganske beskjedent og tydelig påbygget i flere omganger. Familien Bussel (mor het Ellen, selvsagt), som bodde her, og aboriginerne i området, skal etter sigende ha levd godt sammen. Det finnes heldigvis slike historier også.

Videre nordover var vi innom to lokale meierier hvor vi smakte på lokal ost og kjøpte litt lokal ost. Margaret River-området har mange jordbruksben å stå på.

Vel fremme i Freo - Fremantle - sjekket vi inn på «Hotel Esplanade» og gikk så rett i fengsel (og vi mottok ikke 2 000 kroner ved passering av start).

Western Australia var i utgangspunktet et fritt «settlement». Men utover på 1800-tallet ble behovet for arbeidskraft så stort, at man henvendte seg til moderlandet for å få en kvote straffanger hit også. De kom, og jobbet i vei, og i 1850 bygget de så klart sitt eget fengsel. Fengselet ble Australias største og forholdene var selvsagt helt forferdelige. I starten var cellene så små og lufttette at flere ble kvalt til døde i dem. Fengselet var i bruk frem til 1991 og forholdene var ikke særlig fangevennlige da heller.

Mandag morgen sto vi parat da fergen til Rottnest Island var klar for avgang. Den ligger ca. 20 km. fra Fremantle, og «snøggbåten» brukte bare 25 minutter på turen. Øya ble «oppdaget» av en nederlender i 1696, men hadde selvsagt vært kjent blant de lokale leeeenge før den tid. Rottnest ble brukt som fangeleir for «kriminelle» aboriginerne (egentlig var de fleste kanskje mer i veien for de hvite enn kriminelle) fra 1850 til leiren ble nedlagt i 1901. Også her måtte fangene selv bygge fengselet sitt og også boliger til fengselsdirektør og vakter. Fra ’20-tallet har Rottnest først og fremst vært et ferie- og fritidssted for folk fra Perth og Fremantle. Men under første verdenskrig internerte man her, for sikkerhets skyld, folk man mente kunne være fiendtlig innstilt til Storbritannia – og derved også samveldelandet Australia. Det dreide seg naturligvis om folk med tysk og østerriksk/ungarsk bakgrunn. Under andre verdenskrig var det også militære installasjoner som overvåket innseilingen til Perth og Fremantle. Men nå er det bare ferie og bading og surfing og dykking og snorkling det dreier seg om her, og øya er en liten perle.

Her er få fastboende, ingen privatbiler, og i sommersesongen er antall besøkende begrenset. Man produserer sin egen strøm, har et avsaltingsanlegg for sjøvann drevet av vindmøller, bruken av naturen er sterkt begrenset ved lov, og det er horder av frivillige som deltar i prosjekter for å plante skog og hindre sanden i å overta øya fullstendig. Her ute finnes også den største populajsonen av quakkas i Western Australia. Quakkas er en liten slektning av den lille kenguruarten «wallaby», er ca. 30 cm. høy, og det finnes omtrent 8 000 – 12 000 av dem på Rottnest Island. Det var disse små dukkekenguruene som fikk de Vlamingh i 1696 til å gi øya navnet «Rottereiret» – Rottnest.

Lite visste vel han om de rare pungdyrene som levde her på undersiden av kloden. På fastlandet er quakkaene få, de blir stadig spist av rev og katt – innførte arter som ikke finnes på Rottnest. Vi fikk nærkontakt med quakkaene da vi kom tilbake til «The Settlement» – der fengselet lå og fergen la til – etter en guidet busstur rundt øya. Se bilder!

Tilbake på fastlandet kjørte vi inn til Perth, en halvtimes tur, omtrent. Vårt hotell ligger sjarmerende til med utsikt til en motorvei. Det er mye herlig lyd fra motorveien også. Men vi sover som steiner likevel.

Tirsdag hadde vi rett og slett satt av til fordøying av vår innholdsrike tur i WAs sørvestre hjørne. Vår eneste plan var å rusle rundt i sentrum av Perth og kanskje handle litt. Vi fikk handlet litt …

I morgen setter vi oss på toget – Indian Pacific – tre dager på tvers av Australia. Lørdag kommer vi til Sydney.

19. - 25. juli: Sør for Perth

19. juli: Fra Perth til Albany

Etter å ha leid bil dro vi fra Perth, og kom til Albany utpå ettermiddagen. Albany er en liten kystby, og nå utenfor turistsesongen (her er det vinter) er det ikke så mye som skjer. Men Albany har en interessant historie: Den var her de første hvite settlerne slo seg ned i 1826. Hovedgrunnen var en stor og vakker bukt som danner en nesten perfekt havn. Under førte verdenkrig var denne havnen utgangspunkt for soldater og skip som ble sendt fra Australia og New Zealand til Tyrkia for å slåss for England. Men kanskje først og fremst er byen kjent som en hvalfangerby: Australias siste hvalstasjon holdt til her, og ble først lagt ned i 1978.
 
20. juli: Hvalfangst og Amity
 
Vår første utflukt var til den nå nedlagte hvalfangststasjonen. Den er omgjort til et museum, og som så mange andre steder i Australia drives den av noen entusiastiske frivillige med tilknytning til næringen. Vår guide hadde norske aner, og hans far hadde arbeidet på stasjonen. I det hele tatt var båndene til Norge påtagelige, norske ord på instrumenter og norske navn på forlengst avdøde mannskaper fortalte en historie om en kulturell nærhet på tross av enorme avstander.

Etter lunsj bar det videre til stedets museum. Der hadde de bygd en kopi av det første skipet som kom til Albany i 1626 - briggen Amity. Det var rart å gå ombord i den - ikke stort større enn en gjennomsnittsbåt på Båtmessen. Og her navigerte de seg rundt halve jordkloden uten å vite helt hvor de skulle. Ikke noe for oss!
 
21. juli: Princess Royal Fortress - og en masse trær

 
Før vi forlot Albany tok vi en tur til byens fort, Princess Royal Fortress. Det angret vi ikke på. Som gammel artillerist (kanonkommandør - om jeg tør be) synes jeg nok at jeg hadde fagkunnskap om emnet. Det lå på en høyde og hadde en fantastisk utsikt utover havet og havnen. Kanonene fra første verdenskrig var nedgravd og godt skjult. På toppen av det hele traff vi en pensjonert offiser, og vi hadde en interessant fagmilitær konversasjon. Han kunne fortelle at fortet primært ble bygd for å beskytte flåten som lå her i 1914 for å frakte titusenvis av unge australske gutter til den første verdenskrigens redsler. De fleste havnet i Gallipoli i Tyrkia, i en operasjon som endte med en katastrofe for de allierte. Dette var daværende marineminister Winston Churchills ansvar, og det hele førte til at han måtte gå av. Og det var vel ham det gikk minst ut over.

Så kjørte vi vestover. Og vi fikk gradvis en økende følelse av å befinne oss i en episode av Twin Peaks. Mer og mer dreide dette seg om tømmer - stort tømmer - og mye tømmer. Og et av dagens hovedmål var nettopp - «Valley of the Giants». Her snakker vi om veldig store trær!

Skogen i akkurat dette området er preget av to eukalyptussorter: Karri- og Tingle-trær. Trær som når opp i en høyde på opptil 90 meter. Vår seksetasjers gård er veldig høy, men den er altså bare en tredjedel av disse kjempene.

Inne blant de aller største trærne er det så bygget en slags hengebro eller gangvei som fører deg omkring blant disse kjempene - i tretopphøyde: «The Tree Top Walk». Astrid, som aldri har hatt noe behov for å bestige høyder større enn ca tre meter, ble her revet mellom to innbyrdes motstridende følelser: På den ene siden en velutviklet høydeskrekk. På den andre siden et intenst ønske om å hilse på disse kjempene, som hun hadde lest så mye om, så å si i øyehøyde. Det var den siste følelsen som vant. Ytterst nervøs, men veldig besluttsom, kjempet hun seg gjennom de 600 metrene. Bravo!

Om kvelden kom vi frem til Pemberton, tok inn på hotell og menget oss med lokalbefolkningen.

22. juli: Tog og trær i Pemberton

Pemberton er inkarnasjonen av Twin Peaks, ispedd litt turisme og ikke så rent lite vinproduksjon av verdenstoppkvalitet. Med jevne mellomrom kjører det gigantiske vogntog forbi, lastet opp med falne trekjemper. Området har en stygg historie med å hogge ned skog som burde vært bevart, med ytterst uheldige følger for den økologiske balansen i området.

Vi begynte dagen med å ta «The Pemberton Tram» ut i de dype skoger. Et gammelt dieseltog (egentlig en trikk) på smalsporet bane fraktet oss inn i områder hvor det en gang vokste kjempetrær, vel vitende at nettopp denne banen sørget for å frakte mange av disse trærne ut til sagbruket, som lå behendig plassert ved jernbanelinjen. Men det var en vakker togtur, over små bror, gjennom tett skog, forbi små fosser.

Etter lunsj foretok Astrid og jeg forskjellige veivalg. Jeg kjørte henne ut til The Pemberton Wine Center, hvor hun ga seg vinens gleder i vold, selv iførte jeg med treningstøy og en liten glorie og la ut på en løpetur. Løypen het «The Heartbreak Trail», og det var en flott tur: Gjennom kjempeskog, intense lukter, kontinuerlig fuglesang - og stort sett svak nedoverbakke. Etter åtte km endte den opp ved The Bicentennial Tree - og denne nesten perverse australske tradisjonen fortjener en egen omtale: Istedenfor å bygge tårn for brannmannskapene satte man solide jernstenger inn i de aller høyeste trærne. Så kunne de klatre opp på toppen - og sitte der og holde utkikk etter skogsbranner. Nå finnes det mermoderne brannvarslingssystemer - men trærne står der fortsatt, og er en evig utfordring for australske menn og kvinner som skal bevise at de ikke har høydeskrekk.

Oppglødd av løpeturen kom jeg da til treet, og begynte å klatre. Det er 70 meter til toppen. Etter en 7-8 meter erindret jeg den ytterst pinlige episoden som inntraff da jeg som elleveåring besteg 10-meteren på Frognerbadet, og etter alt for lang tid gikk ned igjen. Jeg var ikke blitt modigere med årene. Etter 11 meter gikk det svært langsomt. Ved 12 meter stoppet det helt opp. Og det var 58 meter igjen. Jeg svelget stoltheten og gikk ned igjen.
 
Så hentet jeg Astrid, som hadde smakt på en rekke herlige viner fra området, og sammen dro vi tilbake til «The Bicentennial Tree». Astrid måtte selvsagt også prøve, og fulgte opp suksessen fra «The Tree Top Walk» med å komme en 5-6 meter opp. Ikke dårlig!
 
23. juli: Cape Leeuwin og Margaret River

Vi begynte dagen med å besøke The Gloucester Tree. Nye forsøk på å nå toppen - nok en gang stoppet det rundt 10 meter. Deretter dro vi til Big Brooke Dam, en utrolig vakker innsjø. Vi gikk rundt, ikke lange turen, bare ca fire km. De to siste kilometrene gikk langs The Bibbulmun Trail, en fottur på 1000 km som går fra Perth til Albany - og som er en langtur en bare må drømme om å gå en gang. Vi får se hva tiden bringer...

Neste stopp var Augusta, helt på sørøst-spissen av Australia. Helt ytterst ligger Cape Leeuwin, med et fyr vi bare måtte opp i, tatt i betraktning all den høydemessige treningen vi hadde utsatt oss for. Og det var flott å komme opp i toppen av fyret, se sørover - og vite at det neste en ville støte på var Antarktis.

 
Om kvelden kom vi så til Margaret River, et område som er kjent for å lage verdensberømte kvalitetsviner. Her hadde vi bestemt oss for å være to dager...
 
24. juli: Stalagmitter og gode viner
 
Vi begynte dagen med å kjøre ca 17 km sørover til «Lake Cave». Vi gikk ca 60 meter nedover, gjennom en trang åpning med etterfølgende tunnell (her snakker vi om sterke klaustrofobiutløsende trekk), og kom inn i en fantastisk verden av stalagmitter og stalaktitter.
 

Deretter var det ut til «The Brookwood Estate Winery and Cafe». En vingård måtte vi besøke mens vi var her - og dette var valget. Astrd tok seg av vinsmakingen - jeg kjøringen. Og det ble kjøpt inn noen herlige hvitviner!

14.-19. juli: Endelig asfalt under føttene!

Western Australia er stort. Veldig stort. Det dekker en tredjedel av Australia. Her bor bare to millioner mennesker, og ca 1,8 av dem bor i Perth. (Tallet varierer noe etter hvilken bok man leser.) Det er altså ingen landsby vi snakker om. Perth ligger langt fra alt, nærmere Singapore enn Sydney, men temmelig langt fra begge. Men denne – den mest avsidesliggende av alle verdens hovedsteder – lar seg knapt merke med det. Her er livlig storbyvirksomhet, intenst shoppingtilbud, lystig restaurantliv, pulserende forretningsvirksomhet i byens CBD (Central Business District) og livlig aktivitet rundt og på den flotte elven «Swan River», som renner tvers gjennom byen.




Hit kom Ketil og jeg utpå dagen onsdag 14. juli. Etter ni dager og ca. 3 500 fantastiske km. langs vestkysten, leverte vi bilen – i uskadet stand. Hos bilutleieren var de forbauset over at vi ikke hadde sneiet borti en eneste kenguru. Forklaringen var vel at vi stort sett ikke kjørte etter mørkets frembrudd. Det var kun det siste stykke ut til Onslow , i starten av turen , etter solnedgang, vi så dem hoppe langs veien. Det er lyset fra billyktene som trekker dem dit. Det har vi sett mange tragiske eksempler på, døde kenguruer i hopetall langs veien. Uff!

I Perth traff vi Rune. Han kom hit etter en konferanse i Sydney. Sammen hadde vi leid en leilighet rett nedenfor Kings Park. Det var et fint lite sted, to soverom, oppholdsrom, fullt utstyrt kjøkken og bad med vaskemaskin og tørketrommel, og ikke spesielt dyrt.

Vi hadde fire dager sammen i denne byen, som gir et avslappet inntrykk. Her er mye godt vær og godt klima – året rundt. Litt regn om vinteren, det fikk vi også erfare, men kjære, det var til å bære.

Første kvelden labbet vi fra hotellet og inn til sentrum, kort tur fra leiligheten, og spiste middag.

Torsdag morgen, etter frokost i heimen, ruslet vi ned til fergeleiet og kjøpte billetter til en tur oppover elven på ettermiddagen. Vi vandret en tur i sentrum, så oss omkring, spiste en deilig lunsj på en fortausrestaurant, og tok oss ned igjen til fergestedet. Men så kom vi ti minutter for sent gitt! Håpløse turister! Lærte jeg ikke noe av årene med vriene turister på Båtservice? Men, så var vi så heldige å treffe en grei kar fra fergeselskapet. Han tok en kjapp telefon til skipperen, kastet oss inn i bilen sin og kjørte oss til en brygge lenger opp i elven. Der fikk vi hoppe på fergen og være med på resten av turen. «No worries!» Ingen grunn til å tulle til ting som lett kan løses. Turen var flott, den. Vi hørte om det siste kjente haiangrepet i Swan River. Det var i 1978, laaangt oppe i elven. Haiene oppsøker ferskvann for å bli kvitt parasittene som beiter på skinnet deres, og det var en slik hai som den gang fant ut at han måtte angripe en dame som svømte i det hun trodde var trygge farvann tre – fire mil fra kysten. Fikk ikke helt med meg om damen overlevde eller ble spist opp, men bodde jeg i Perth ville jeg holdt meg mest mulig på land, det er sikkert og visst. Senere så vi en sort svane. De er ikke så vanlige i Swan River lenger. Men det var de som i sin tid ga elven sitt navn. Det er flotte fugler.

Fredag besøkte vi Perths Western Australian Museum, som via en ganske kort og oversiktlig utstilling på forunderlig vis klarte å gi oss en fantastisk innføring i hele regionens utvikling fra de aller tidligste tider – flere millioner år siden – frem til nåtiden.

På ettermiddagen hadde vi planlagt en tur i Kings Park. Dette er vel antagelig den aller største parken noen hovedstad i verden kan skryte av å huse innenfor sien grenser. Den er på fire kvadratkm. og rommer Perths botaniske hage, endeløse stier og plener og friserte skoger, og ikke minst et «villmarkshjørne» med lokal bushvegetasjon. Det er et fantastisk sted. Her finner man naturligvis også et minnesmerke over australske falne. Først fra «The Great War» (som er den første verdenskrig – på den tiden trodde man jo at dette selvsagt måtte være en siste verdenskrigen), og senere inkludert andre verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen – alle kriger Australia har vært involvert i langt hjemmefra. Jeg må neste sitere fra Bill Bryson (som i sin tur også siterer): «…at ingen nasjon mistet flere menn i første verdenskrig i forhold til folketallet, enn Australia. Av en befolkning på under fem millioner falt 210 000 mann – 60 000 døde og 150 000 sårede. Tapene blant soldatene var 65 %.» Som John Pilger (kritisk australsk journalist) formulerte det: «Ingen hær ble så desimert som den som kom lengst borte fra, og samtlige var frivillige.» Dette visste du helt sikkert ikke. Ikke jeg heller, før ganske nylig.

Lørdag var vi tidlig på plass på vårt etter hvert faste fergested. Turen i dag gikk til Fremantle, Perths havneby, 19 km. fra dagens Perth, den tidligere Swan River Colony. I Fremantle pilte vi først til «Ship Wreck Gallery», som blant annet hadde en bred presentasjon av vår etter hvert yndlingsskipsvrakhistore, den om «Batavia» (se tidligere blogg). Etterpå spiste vi lunsj på «Joe´s Shack» med Runes ubåtvenn, Ian, fra togturen Sidney – Perth. Hyggelige folk, han hadde med kona si og en venninne. De skal i bryllup i Norge neste sommer, så kanskje treffer vi dem da. Fremantle har gått fra å være en lurvete sjømannsby til å være et riktig trivelig sted med godt bevarte gateløp og bygninger fra den gangen byen ble anlagt sent på 1800-talllet.

Søndag reiste Rune hjem. Ketil og jeg ble plukket opp av Alicia og John, venner av Juleen. De tok oss med til et strålende akvarium nord for Perth, i Hillarys Boat Harbour. Vi vandret i en undersjøisk tunell mens haier, skilpadder og rokker svømte over hodene våre. Vi spiste middag på en italiensk restaurant og overnattet hos Alicia. Så hilste vi selvsagt på Alicias katt – Jessie. Han var veeeeldig stor, kanskje fem ganger større enn Sille (lille Kittys yndige storesøster). Men han var utrolig kosete og hadde en forunderlig liten pipestemme, størrelsen tatt i betraktning.

Mandag morgen dro vi for å hente bil til vår neste tur. Følg med…

Neste blogg: Western Australias sørvestre hjørne.

12.-14. juli: Fra Denham til Perth

Mandag morgen kjørte vi fra Denham. Vi kjørte til Kilbarri, med tre mål for øye. For det første ville vi se Kilbarri, som er en vakker liten by som lever et søvnig liv utenom turistsesongen, kanskje litt som Lillesand. For det andre passet det tidsmessig med en lunch. Men det kanskje viktigste var å besøke Red Bluff, av grunner vi skal komme detaljert tilbake til.

Vi spiste på The Black Rock, så oss litt omkring i byen (ikke mye) - før vi satte nesen i retning Red Bluff. Red Bluff er en flott rødfarget klippe som henger ut over havet. Og det var altså her to av mytteristene fra Batavia ble satt i land. Og dette krever en liten redegjørelse:

I oktober 1628 la den nederlandske handelsflåtens stolthet, tremasteren Batavia, ut på sin jomfrutur. Målet var Djakarta, og ruten var rundt Afrika, deretter rett østover til man traff Australia, og deretter rett nordover. Kommandøren het Pelsaert, og med seg hadde han førstestyrmann Cornelisz. Det viste seg senere at Cornelisz var ikke bare en bankrott apoteker på flukt fra nederlandske myndigheter,  han var også splitte pine gal. Litt av et team!

Utenfor kysten av Australia havarerte skipet, og mesteparten av besetning pluss passasjerer på 322 overlevde. Men de hadde havnet på noen øde øyer, og muligheten for å overleve var liten. Så kommandør Pelsaert tok to av livbåtene, fylte dem opp med lojale menn og ga seg ut på reisen videre til Djakarta. Et vågestykke av dimensjoner.

Etter at Cornelisz hadde vinket Pelsaert vel avgårde gikk han til aksjon.

Aller først fraktet han underoffiser Hayes samt en del soldater, over til en annen øy, under påskudd av at de skulle finne ut om det fantes vann der. Sannsynligheten for det var forsvinnende liten, og han hadde ingen planer om å hente dem slik han hadde lovet, følgelig ville de sannsynligvis tørste ihjel.

Etter å ha eliminert de eneste potensielle motstanderne samlet han rundt seg en liten gruppe av lojale menn, beslagla alle våpnene, og satte i verk et terrorregime som overgår det meste. De som ikke hørte med til hans egen krets ble en etter en drept. De som ikke ble drept ble gjort til slaver - og døde etter hvert de også. I løpet av to måneder ble 110 kvinner, barn og menn  drept.

Imidlertid: Det viste seg at the good guys, under ledelse av Hayes, mot alle odds hadde funnet vann på naboøya. Og de fikk etter hvert beskjed fra rømlinger om redselsregimet til Cornelisz. De bygget et fort og laget enkle våpen, og da Cornelisz med sine menn kom over for å myrde dem også, klarte de å slå angrepene tilbake.

Og så, som ved et under, kom Pelsaert tilbake. Han hadde mot alle odds klart å komme seg til Djakarta, fått utrustet et skip - og vendte tilbake. Cornelisz og hans onde medsammensvorne ble arrestert, stilt for en provisorisk domstol, og flesteparten ble hengt. Cornelisz forøvrig etter at han hadde fått kuttet av begge hendene.

Men to av mytteristene ble av en eller annen grunn satt igjen i Australia. Og de ble altså satt igjen på stedet der vi nå befant oss - på Red Bluff rett ved Kalbarri. Ingen vet hva som deretter skjedde med dem. Men det skal være funnet spesielt lyshudede aboriginere i området - så hvem vet, kanskje ble de tatt opp i en aboriginerstamme?

Etter å ha sett og tenkt litt var det tilbake i bilen, og vi satte snuten mot Geraldton. Det er en by som det vel ikke er så mye å skrive om. Det er i utgangspunktet en havneby for eksport fra gruvene i området (som det ikke er få av). Vi spiste, lå over på et hotell, prøvde neste morgen å komme inn på byens museum. Men det var selvsagt stengt en dag i uken - og det var den dagen vi banket på porten. Så vi satte oss i bilen og kjørte til Perth, der vi hadde avtalt å treffe Rune. Han hadde vært på kongress i Sydney, tatt toget tvers gjennom hele Australia fra østkysten til vestkysten, og der skulle vi altså treffes og oppleve Perth sammen.

Men det er neste blogg.

9. - 13. juli: Utrolige opplevelser i Shark Bay

Shark Bay er et naturområde i den vestligste delen av Western Australia som står på verdensarvlisten. Naturområder må oppfylle ett av fire kriterier for å komme i betraktning til listen, og Shark Bay tilfredsstiller dem alle. Naturlig skjønnhet, representativ for klodens historie, et sted der økologiske prosesser foregår og biologisk mangfold. I verden er det bare Store barriererev (også Australia), Galapagosøyene og Grand Canyon i tillegg til altså Shark Bay som tilfredsstiller alle fire krav.

Her er altså mye spennende å se, og hit kom vi om kvelden fredag 9. juli. Resepsjonen i hotellet vårt i Denham var mørklagt og tom. Men i baren, en halv trapp opp, var det full fest og jubel og hyl og høylytt skråling – og utstrakt øldrikking. Klokken var så vidt 1800, og førstemann hang allerede over verandaen på utsiden og spydde. Kanskje var det lokalbefolkningen som hadde «hvem-kan-bøtte-ned-mest-øl-på-veldig-veldig-kort-tid-fredag-kveld-konkurranse»? Men vi oppnådde kontakt med en voksen til slutt og fikk vår nøkkel og vårt rom – i et annet hus, heldigvis. Bargjestene festet (og spydde sikkert) muntert videre.

Alt er lagt til rette for maksimalt utbytte av besøket i Shark Bay. Her i Denham er det et flott «Shark Bay Heritage Center» med utmerkede utstillinger som forklarer områdets særegenheter og egenart både til lands og til vanns. Det finnes en egen «World Heritage Drive» med god skilting og informasjon og gode brosjyrer som forklarer ytterligere. Vi åpnet naturligvis med å ta inn grunnkunnskapen på senteret her i byen. I tur og orden har vi så besøkt det ene underet etter det andre. Rett utenfor Denham ligger et akvarium for forskning på og rehabilitering av skilpadder, div. fiskeslag og haier! God omvisning av flinke marinbiologer gjorde møtet med de giftigste og farligste skapninger til en spennende og interessant opplevelse.

Det er ikke godt å si hva som har vært mest imponerende her. Høydepunktene har egentlig stått i kø. Vi brukte en dag på å kjøre ti mil for å se på noen unselige steiner – stromatolitter - i vannkanten utenfor en gammel telegrafstasjon på et sted som heter Hamelin Pool. Dette var en ganske overveldende opplevelse.

På overflaten av disse stenene lever horder av ørsmå encellede bakterier som av og til kommer med et lite «puff» i form av en boble i det grunne vannet. Det er fotosyntese på gang her! De små krabatene tar inn karbon, omsetter det på sitt enkle bakterievis og slipper ut – oksygen. Ikke imponert? Da skal du vite at denne formen for liv var den dominerende på denne planeten i kanskje to milliarder år – fra for ca 3,5 mrd år siden. På den tiden klarte de å øke oksygeninnholdet i jordens atmosfæren til rundt 20%. Stromatolittene la med dette grunnlaget for livet på jorden slik vi kjenner det i dag. Hallo, det er urforfedrene våre vi kikket i hvitøyet her om dagen! 

Inntil for 20 – 30 år siden regnet en med at stromatolittene for lengst var utdødd. De var kun funnet i fossil form noen få steder i verden. Man kan jo bare forestille seg hvor bent ut oppsiktsvekkende oppdagelsen av disse levende stromatolittene her i Hamelin Bay egentlig var. Men overskriftene nådde jo oppdagelsen ikke. Her ligger de og driver med sitt, på et sted så avsides som det kan få blitt. Her kommer ikke veldig mange, men de som tar turen får igjen for bryet. Man slentrer bare rolig utover mot en strand og deretter på en smal tresti ut i vannet over stromatolittene . Det er rekkverk kun på den ene siden. Her og der er informativ informasjon og en og annen vennlige oppfordringer om ikke å tråkke på og ødelegge(!) disse steinene. Det er ganske flott. 

På vei til stromatolittene kjørte vi innom «Shell Beach». Nok et naturunder på grunn av særegne lokale forhold her i Shark Bay. Stranden er noen kilometer lang, et par hundre meter bred og nesten helt hvit. Vannet i havet utenfor stranden har et høyere saltinnhold enn havet normalt har. Det helt spesielle med denne stranden er at den i sin helhet består av små skjell som tåler dette spesielt salte vannet. Etter hvert som skjellene dør skylles de opp på stranden, og etter som tiden går knuses de til fin masse. Oppbyggingen av denne stranden har pågått i noen tusen år. Skjellaget er noen steder opp til ti meter tykt! Når det regner frigjøres kalk i skjellene og det funker som lim, og massen blir kompakt som litt porøs stein. Av mangel på annet byggemateriale er flere av de første husene i området bygget av skjellblokker skåret ut av bakken. I dag er stranden tilbakeført til sin opprinnelse og det produseres ikke skjellblokker for salg lenger, kun fra et lite område til vedlikehold av historiske bygninger. «Shell Beach» er et nesten overjordisk vakkert sted. 

I dag sto vi opp tidlig og kjørte over fra Denham til Monkey Mia. Her kommer ville delfiner inn daglig om morgenen for å bli foret. Det har de gjort siden 60-tallet. Med årene har man skjønt at de er ville dyr og må behandles som det. De får derfor ikke mer enn en liten snack, resten av føden sin må de fange selv. Ingen får klappe dem eller ta på dem. Dette er på delfinenes premisser. De har dessuten 104 skarpe tenner som de vet å bruke om det kniper. Men de kommer altså helt inn til land, og det var fascinerende å se dem på så nært hold. Og Ketil ble valgt ut til å være en av ytterst få delfinmatere blant morgenens mellom 50 og 100 tilskuere! 

Etterpå var vi med på en veldig spennende og lærerik tur med en aboriginerguide. Guiden Cape tok oss med en rundtur i terrenget rundt Monkey Mia og vi fikk lære om hvordan folket akkurat her levde både av det havet og ørkenen ga. Vi smakte og luktet på busker og kratt som kan høstes for bær, frukter, blader eller blomster til ulike tider av året. Noen planter er medisinplanter, en busk vi testet smakte som litt salt slangeagurk og er en redning fra tørstedøden i den brennhete sommeren. Vi fikk se en blåtunget øgle og dyrespor fra kenguru, et slags pinnsvin, slanger (uæh) og andre skapninger. 

Folket i dette området bygget ikke båter. Her var ingen høye trær egnet til slikt, og tidevannsforskjellen var og er så stor at ved lavvann var det bare å spasere ut og hente fisk og skalldyr som lå og sprellet i små kulper i sanden. Ingen folk i det aboriginske Australia drev med jordbruk eller husdyrhold. Her var ingen dyr som egnet seg til husdyrhold og ingen jordbruksvennlige planter eller jord. Av alle endemisk australske plantearter er det bare en eneste en som til nå har vist seg egnet for kommersiell dyrking – macadamianøtten. Så da var det ikke rart at aboriginerne levde som sankere og jegere alle de tusenvis av årene de holdt til her før de hvite kom. De visste naturligvis hva de gjorde. Her er mye spennende å lære, også om familie- og slektsforhold og om mytologi. 

Det er nesten rart at en kan oppleve og lære så mye på egentlig såpass kort tid.

Vi har også vært på et par spektakulære utkikkspunkter langts veien og vi har løpt hver vår tur i ørkenen (blitt kjørt fem km ut av byen – vær så god: løp hjem!).

Vi har spist middag på «Old Pearler Restaurant», Australias vestligste restaurant - en attributt som ikke på noe vis gjenspeilte seg i kvaliteten på maten, den var høyst ordinær. Men huset var fint, bygget av skjellblokker fra «Shell Beach».

Ved en snurrig liten lagune – grunn, svært salt og bare med den tynneste lille forbindelse til havet - på vei fra Monkey Mia traff vi et hyggelig par fra New South Wales. De inviterte oss på fottur i Blue Mountains og vi utvekslet telefonnumre. 

Etter alt dette har vi likevel (naturlig nok) ikke rukket over alt. Francois Peron National Park er fremdeles en hvit flekk på kartet for oss. Parken ligger nord for Denham, på spissen av halvøya i Shark Bay. Her var det tidligere gårder som drev med sau. Etter at området ble en del av verdensarvlisten i 1991, startet tilbakeføringen til slik det opprinnelig var. Arbeidet heter «Project Eden» og dreier seg mye om å bli kvitt uønskede og nyinnførte arter som rev, katt og geit og å avvikle saueholdet. I tillegg reintroduseres opprinnelige arter – båe dyr og planter - som har vært borte herfra i mange år.

Så er det bare en liten historie igjen fra Denham i Shark Bay. Den kom jeg over da jeg ruslet en tur i ettermiddag for å ta noen siste bilder herfra. Denham er stort sett én gate, Knights Terrace. I denne gaten, som løper langs sjøen, ligger en bitte liten park, og i denne ørlille parken sto en stein med en plakett med følgende historie: I 1890 kjøpte nordmannen Matthias Hansen en kanadiskbygget bark som han kalte «Gudrun». I 1901 var Gudrun på vei fra det sørlige vest-Australia til England med tømmer. Båten begynte ganske raskt å ta inn vann og gikk inn til Fremantle for reparasjon. Det viste seg at skipets tømmermann – åpenbart i et øyeblikk av sinnsforvirring – hadde boret en mengde hull i båten. Tømmermannen ble tatt i forvaring av lokalt politi og båten ble reparert.

Men skipperen ble tvunget til å ta med seg hullboreren videre. Ganske snart begynte båten å ta inn vann på nytt. Sinnsforvirringen hos tømmermannen lot til å vedvare. Men de var kommet for langt til å dra tilbake til Fremantle. «Gudrun» ble kjørt på land i Shark Bay, 60 km. nord for Denham. Mannskapet berget så vidt livet, båten ble ankret opp på stranden og tømmer fra vraket ble senere brukt til flere lokale byggeprosjekter. Resten av båten ble tatt av en storm noen uker senere og feid på sjøen. Hele tildragelsen ble glemt frem til en zoolog, som forsket på de lokale sjøkuene, tilfeldig kom over vraket i 1989. I dag ligger vraket der som et fortidsminne. Området rundt er fredet for fiske og annen virksomhet. Men alle som vil kan dykke og se de usle restene av «Gudrun», men ikke røre eller ta med seg noe. «Gudrun» hadde to ankere, og det ene ble hentet opp og står nå på stas midt i denne lille parken i Denham, Shark Bay. 

Neste stopp: Geraldton.

7. - 9. juli: Coral Bay og videre til Denham

Coral Bay er et rent feriested, og passet godt for vårt formål: Ro og avslapning etter noen dager på farten. Det har ca 200 fastboende – og da er det nok tatt hardt i. De fastboende er stort sett sysselsatt med å drive noen hoteller, caravanparker, et lite antall butikker, noen få kafeer, en skjønnhetssalong og et utall med små firmaer som driver med fisketurer og dykkerutflukter.

Det er de siste aktivitetene som er grunnlaget for at Coral Bay overhodet eksisterer. Rett utenfor Coral Bay finner man Ningaloo Reef – som er det største revet på vestkysten av Australia. Revet går helt inntil kysten ved Coral Bay, så her er det bare å tøfle ut om morgenen, iføre seg dykkermaske og snorkel, og hengi seg til studiet av fisker og koraller. Alternativet er å ligge og sole seg på en ualminnelig vakker strand, noe vi ikke var fremmede for, gitt våre mislykkede forsøk i Broome.

Astrid og jeg kom til Coral Bay om ettermiddagen 7. juli, etter at det hadde vært et strålende vær hele dagen. Omtrent i det sekund vi sjekket inn skyet det til, og fortsatte neste dag. Slikt hemmer aktivitetsutfoldelsen på et sted som Coral Bay. Men vi fikk lest en del, svømte litt, løp en tur, vasket klær, etc.

Planene om å ta et morgenbad neste morgen ble effektivt hindret av en aldri så liten storm som hadde kommet i løpet natten. Vi fikk i hvert fall sett på nyhetssendingene om alle ødeleggelsene som var forårsaket av stormen. Pluss at vi kan skryte av å ha opplevd både regn og storm på Coral Bay – et sted som skryter av å ha nesten alltid godt vær på denne tiden av året.

   


I stedet pakket vi oss ut av rommet og satte kursen for neste stopp, som er Denham. Underveis spiste vi lunsj i Carnarvon, en by med 7 000 innbyggere, altså en relativt stor by på vestkysten. Vi passerte Stenbukkens vendekrets, som markerte at vi nå forlot tropisk sone. Med andre ord: Vi går kaldere tider i møte på vår vei sydover.

Carnarvon hadde imidlertid en ting vi ønsket å se, nemlig en jernbanejetty. Noen få ord først om hva en jetty er:

Det er stor forskjell på flo og fjære på vestkysten, og i tillegg er det langgrunt. Løsningen er å bygge en pir ut i havet som står på stylter, og som ender i en brygge, også den på stylter, hvor båtene kan legge inntil. Veien ut til bryggen kalles the neck, selv bryggen the head. The neck kan være svært lang, som i dette tilfellet, der den er 1,8 km, derav navnet The One Mile Jetty.

På akkurat denne jettyen hadde man så lagt en liten jernbane for å frakte gods inn og ut.

Det ble bygget en ny jetty på 60-tallet, og vår jetty forfalt. Imidlertid begynte lokale jetty-entusiaster på 90-tallet å restaurere The One Mile Jetty, og deres arbeide har båret frukter. I dag kan man mot en bagatell på 7 $ ta turen med det lille toget ut til the head, tusle litt omkring der ute, for så å vende trygt tilbake til fastlandet. Men sukk: stormen gjorde at jettyen var stengt, og den hyggelige damen i kiosken som ble drevet av jetty-entusiastene kunne bare beklage. Imidlertid foreslo hun at vi skulle ta en tur innom det lokale saueklippermuseet, som hun kunne forsikre oss om var en stor opplevelse.

Det var det.

Her kunne vi blant annet lese om og se bilder av de mest kjente saueklipperne i Australias historie. Og dem var det mange av. Ikke minst var det morsomt å lese om triumfene til The Mad Eight, en gjeng på åtte saueklippere som gjorde seg udødelige ved å klippe 250 000 sauer i løpet av ni måneder i 1923.

Men vi måtte videre, og ankom Denham ved 18-tiden.

5. - 7. juli: Sørover mot kaldere klima

Mandag la vi ut på den delen av ferien som vi ikke har planlagt – utover at vi ville kjøre fra Broome til Perth og komme dit onsdag 14. juli. Her blir veien til mens vi kjører. Første etappe ga seg selv: Broome – Port Hedland, 610 km. På denne strekningen finnes bare to Roadhouses, Sandfire og Pardoo, og intet menneske med vettet noenlunde i behold ville gi seg til på noen av disse stedene. Her var det bare å fylle opp tanken og komme seg videre.

Hele veien kjørte vi gjennom et tilsynelatende ensformig landskap. Det var flatt, jorden var rød, veien var nærmest snorrett, buskaset her og der strevde med å nå knehøyde – hvis det var busker i det hele tatt, et uendelig antall termitttuer, et og annet tre, støvete grønnfarger i ulike nyanser og tuer med spinifexgress. Men så var det ikke kjedelig i det hele tatt! Vi syntes vi så variasjoner gjennom alle de 610 kilometerne som hele tiden minnet oss om mer kjente landskaper fra vår del av verden.

En severdighet langs denne delen av veien er 80 Mile Beach. Man må kjøre et stykke på en grusvei, kun egnet for 4WD, for å komme dit. Vår lille snertne Huynday egnet seg slett ikke for slikt terreng. I tillegg var hele veien stengt da vi kom forbi pga regnvær. Så slik var det med den saken.

Port Hedland er først og fremst en stor havn for utskiping av allslags malm og mineraler de graver opp fra utallige gruver i Western Australia. Særlig i området rundt og sør for PH – Pilbara - er det så mange forekomster av ettertraktede mineraler at det bare er å stikke spaden i jorden. Her er det ikke snakk om om man finner noe av verdi, men mer om hva. Her er jern, kobber, olje, gass, gull, salt og «heaps» av andre godsaker. I tilknytning til malmlagre, lystig handel og den yrende virksomheten i havnen, var det selvsagt også vokst fram en by – Port Hedland.

Vi fant et hotell ved havet. Det var ikke så idyllisk som det høres ut. Utsikten var det riktignok ikke noe å si på, men det var dyrt og heller ikke spesielt sjarmerende, egentlig litt loslitt. Mat kunne de heller ikke noe særlig med. Vi var åpenbart kommet til Clondyke, hvor gjestene stort sett er forretnings-, gruve- eller havnefolk, og hvor man tar den prisen det er mulig å hale ut av folk. Men vi sov i det minste godt.

Tirsdag kom vi oss i en fei ut av Port Hedland, målet var Onslow – et ørlite sted helt ut mot havet ca. 600 km. videre sørvestover. På veien tok vi en avstikker til Point Samson helt ute ved havet. Vakkert, men den lunsjen vi hadde tenkt å innta der kom vi for sent til. I stedet stoppet vi på neste Roadhouse og spiste en ytterst avskyelig «sausageroll». Etter åtte mil på en sidevei fra North West Coastal Highway kom vi – i mørket – endelig frem til Onslow, hvor vi heldigvis på forhånd hadde booket oss inn på «Sun Chalets Caravanpark and Motell». Til en brøkdel av prisen i PH fikk vi et hyggeligere rom med egen uteplass 50 meter fra «Sunrise Beach».

Før vi forlot Onslow onsdag morgen, tok vi en liten rundtur i byen med bare 820 innbyggere. De fleste jobber nok i saltgruven som er grunnlaget for byens eksistens. Men her var omsorgsfullt bygget opp et museum over byen, her var et rørende minnesmerke over falne i diverse kriger australske soldater har deltatt i – laget slik at solen skinner gjennom det på hver «Anzac Day» (dagen hvor man minnes sine falne) og en «boardwalk»-tur langs stranden. Vi kom forbi digre berg av salt, og herfra gikk det rullebånd som fraktet saltet minst et par kilometer ut til dypvannskaien og båtene som lå der og ventet på å få fraktet varene så vi har til salt i maten, du og jeg.

Vi kjørte så ca 450 km til Coral Bay, gjennom landskap ganske likt det vi har reist gjennom de to siste dagene. Noe mer kupert, kanskje, og stadig med avkjørsler til diverse gruver. Særlig trafikkert kan man ikke si at denne veien er, men jevnlig møter man likevel campere og digre «roadtrains» – trailere med tre, fire eller flere tilhengere.

I Coral Bay fikk vi et utmerket rom 50 meter fra stranden på «Ningaloo Reef Resort». Her er vi ikke alene, selv om stedet ikke er særlig stort. Her er motellrom og campingplasser for telt og hytter og et par butikker. En liten oase i en del av Western Australia som er preget av gruvedrift og råvareproduksjon Det ble overskyet straks vi kom, men i morgen satser vi på knallsol og strandvær. Her planlegger vi å bli et par dager.

1. til 4. juli: Fire dager i Broome

Torsdag 1. juli

Astrid og jeg kom til Broome kvelden i forveien, bikkjekaldt, men det var ikke normalt, ble vi forsikret av en lokal dame. Og denne første dagen brukte vi mest til å orientere oss.

Broome er preget av to ting: Perler og fantastiske sandstrender. Det er en liten by, men spredd ut over et overraskende stort område. Det er bare lav bebyggelse, noen få sentrumsgater i det som feilaktig kalles Chinatown (det kalles også for Japtown, noe som er mer korrekt, mer om det senere). Vi bodde i The Oaks, et utmerket hotell ca. to km fra Chinatown, og bestemte oss for å leie en scooter. Det gjorde vi – og det var en suksess. Så i disse dagene har vi tøffet omkring i Broome og omegn – nærmest med en slags sjekte-fornemmelse.

Fredag 2. juli

Vi begynte dagen med å oppsøke Broome historiske museum. Det viste seg å være et vakkert lite museum, og som fortalte en historie mye mer dramatisk enn jeg hadde tenkt meg på forhånd. Men selvsagt: Broome var verdens perlehovedstad – altså et sted som genererte voldsomme inntekter. Noe som måtte kalle på menneskenes dårligste egenskaper: Grådighet, brutalitet og ondskap.

Historien begynner i siste halvdel av 1800-tallet: En fant at området rundt Broome var velsignet med østers som produserte mer perlemor og perler enn noen andre steder i verden. Resultatet var en invasjon av lykkejegere og forretningsfolk i en ren gullrush-fornemmelse. Østersene måtte hentes opp fra 10-15 meters dyp, og aboriginerne hadde drevet med dette i årtusener. For å dekke det eksplosive behovet for dykkere tok man ikke smålige hensyn: bander ble sendt inn til landsbyene og kidnappet alle som var velegnet. Aboriginerne ble så solgt som slaver til høystbydende, og sendt ut på østersfeltene – langt til havs. Der ble de kastet ut, med beskjed om å hente østers. De som ikke klarte det ble bare etterlatt i havet.

Etter hvert reagerte myndighetene – og handelen med aboriginerne ble forbudt. En fant da ut at japanere var velegnet som dykkere. De hadde dessuten den fordelen at de var billige. Så Broome fikk raskt en stor japansk befolkning, og de bodde i det som ble hetende Chinatown, men som altså mer korrekt ofte kalles Japtown. Og det oppsto et japansk samfunn, med kirkegård, foreninger, idrettslokaler (sumobryting) - og opiumsbuler.

Etter museet dro vi ut til Cable Beach, en av verdens vakreste strender. Turkis hav, hvite strender og den australske røde jorden i bakgrunnen – utrolig vakkert. Cable Beach er trekkplasteret som gjør at en rekke ungdommer drar til Broome for å jobbe på restauranter, ta vaskejobber, og lignende, for å tilbringe all fritiden på stranden. Vi traff noen av dem, og registrerte en aldri så liten misunnelse over ikke å være tyve år lenger.

Lørdag 3. juli

Lørdag formiddag dro vi på et nytt historisk tokt – denne gang et foredrag om perleindustriens historie. Nok et møte med den utemmede kapitalismens verste sider. De japanske dykkerne som kom til Broome ble de første som prøvde ut dykking med drakt – med hjelm og luftslange fra overflaten til dykkeren. Denne dykkingen innebar et umenneskelig slit, og med en svært høy dødsrate. Draktene var så tunge at dersom de snublet på bunnen klarte de ikke å reise seg. Og var det dykkere som man av en eller annen grunn ønsket å kvitte seg med, så skrudde man igjen ventilen som førte luft ned til dykkeren – så var man kvitt ham.

Etter dette – tid for avslapning: Vi dro ut til Cable Beach for å vise våre vinterbleke kropper, type skummet melk, frem til allmenn forlystelse. Heldigvis var det blitt overskyet, noe som hadde en dobbel effekt: Færre folk til å le av oss, og ingen fare for å ødelegge vår sjeldne grågustne hvitfarge.

Om kvelden dro vi til en av Broomes virkelige severdigheter: Sun Pictures, som er verdens eldste friluftskino, bygd i 1916 – og heldigvis har lite skjedd med den siden da. Den fremre halvdelen er under åpen himmel, den bakre halvdelen er under tak. Astrid og jeg satte oss under stjernehimmelen – og etter 15 minutter øste regnet ned. Vi trakk oss bakover og søkte tilflukt under taket. Filmen var Robin Hood, ingen stor film, men helt korrekt å se på en kino fra 1916!

Søndag 4. juli

Nok en dag i perlenes sfære - vi dro ut til en perleprodusent: Willie Creek Pearl Farm. De gode gamle naturperlene ble utkonkurrert i 1956, da startet produksjonen av kulturperler i Broome. Willie Creek er et av de 19 stedene i Australia med lisens for å produsere perler. Stedet lå ca fire mil nord for Broome, ved kanten av en stor vakker lagune.

Produksjonen begynner med at østers blir hentet opp fra dypet. Spesialister åpner så østersen, og implanterer et rundt lite fragment av perlemor fra en østers fra Mississippi. Deretter senkes østersen ned i havet, hvor den blir liggende i to år. Men den blir ikke uten selskap: Den blir tatt opp og rengjort annenhver uke – dette for å hindre at groer hindrer østersen i å ta til seg næring.

Fragmentet blir i løpet av disse to årene omgitt av lag etter lag med perlemor, i snitt vokser perlen med et par millimeter i diameter i løpet av denne perioden.

Det er selvsagt bare en liten del av perlemoren som blir avsatt på perlen, det aller aller meste blir avsatt på innsiden av østersen. I gamle dager ble dette benyttet til å lage perlemorsknapper: Det ble saget ut runde kapper av skjellet som så ble slipt til og avsatt hull i. I dag er denne bruken utkonkurrert av plastknapper, men perlemor er fortsatt nyttig: Den brukes til glans i kvinners leppestift, som tilsetningsmiddel i billakk (metallic), og til å lage hologrammer i kredittkort. Ja nettopp: Se på kredittkortet ditt – og du ser på perlemor, kanskje fra Broome.

Om Astrid kjøpte en vakker perle? Ja. Den vil kunne beskues i selskapslivet til høsten. Der vil også Ketil fremvise sine ekte perlemorsknapper