15. til 20. august: I Sydney igjen

Søndag ettermiddag kom Astrid og jeg tilbake til Sydney , og lommekjente som vi er blitt skiftet vi tog, endte opp på riktig stasjon, og trakk våre blytunge kofferter frem til hotellet (Mantra Bond 2), som ligger sentralt plassert i Sydney CBD.

Etter å ha ordnet oss litt fant vi ut at vi skulle gå på kino. Valget falt på en Polanski-film: «Ghost Writer». Deretter kjøpte vi litt ferdigmat, varmet den opp i mikroen, så på fjernsyn, drakk vin – nesten som hjemme igjen.

Mandag var den store Opaldagen. Australia er verdens største opalprodusent, og anledningen måtte utnyttes… Astrid kjøpte en opalring da vi var her for fire år siden, stenen løsnet og forvant, og ny sten ble bestilt for to uker siden. I tillegg var det et større og viktigere prosjekt: Astrids mor Helene har også ønsket seg en opal, og jakten kunne begynne. Det viktigste var å finne en seriøs forretning, ikke en som prøver å lure deg. Opaler kommer i et mylder av kvaliteter, og en ser ofte at forretninger prøver å innbille kundene at stenene har en større verdi enn de faktisk har. Her hadde Astrid foretatt omfattende undersøkelser, og valget falt på Flame Opals. Dette er et sted som kan anbefales til opalhungrige venner, og det ligger sentralt plassert i The Rocks på George Street.

Etter at Astrid hadde fått sin nye sten montert på den gamle ringen ble vi presentert for en rekke stener langt utenfor Helenes økonomiske rammer. Men så falt Astrids øyne på en vakker sten som lå for seg selv. Stor, men ikke vulgært stor. De eldre (og hyggelige) damene som ekspederte oss var enige om at dette var en sten av god kvalitet, og at prisen på den var alt for lav. Og den hadde et vakkert fargespill. Spørsmålet var nå hva slags ring, og til hvilken pris. Astrid foreslo en enkel ring i gull, og utnyttet sin status som gammel kunde til å få en god pris for ring pluss montering. Resultatet var en flott ring som ble en del dyrere enn det Helene hadde tenkt seg, men ikke uanstendig mye. Og ringen skulle være ferdig dagen før vi dro.

Utslitte etter alle forhandlingene slappet vi av i en bakgårdscafe. Deretter tok vi fergen over til den andre siden av havnen, til Luna Park. Luna Park er et gammelt fornøyelsesområde i Tivolitradisjonen, og jeg (6 år for anledningen) måtte selvsagt prøve både pariserhjul og berg- og dalbane, sammen med en rekke eldre gutter og jenter i 12-14 årsalderen. Og pariserhjulet ga en flott utsikt over byen. Astrid, som ikke liker høyder, kravlet seg fast til bakken mens jeg svingte meg i høydene.

Så ferge videre til Darling Harbour, som er et Aker Brygge-liknende område (kanskje ikke så vellykket som Aker Brygge). Vi tuslet litt omkring, og tok Monorailen fra Darling til den kinesiske haven, hvor Astrid hoppet av. Den kinesiske haven er et ganske stort område midt i Sydney bygget opp – ja – som en vakker kinesisk hage. Hagen er en gave fra Guangzhou, som er søsterby til Sydney, og anledningen var 200-årsjubileet for ankomsten av The First Fleet i 1788. Uansett er det blitt en vakker fredet plett i storbyen, omgitt av høye murer hvor trafikklydene ikke når inn.

Jeg derimot, dro hjem til hotellet, skiftet til treningstøy og løp en herlig runde: Rundt Operaen, gjennom Botanisk hage, ut til Mrs. Macquaires Chair, en stenstol som en av de første guvernørfruene fikk hugget ut til seg, stedet er vakkert med utsyn over fjorden, og det er lett å forstå fruen - deretter opp gjennom Hyde Park til Anzac-monumentet, for så å snu ned til hotellet..

Så var det middag, denne gang i The Rocks. Først innom en vinbar i strøket, deretter en fin fransk restaurant med god mat – og så hjem til hotellet.

Tirsdag var det ut på en liten langtur: Toget ut til Goshford, der ble vi hentet av Juleens mor, som kjørte oss til Terrigal, et av de utallige småstedene rundt Sydney med en vakker sandstrand, lokal befolkning, et utvag av butikker og restauranter – og mange hyggelige folk. Der traff vi Juleen med vesle Metta, og i tillegg Juleens søster Aleisha, som hadde tatt fri fra skolen for å treffe oss igjen. Deilig lunsj på trivelig uterestaurant - veldig hyggelig!

Vi tok toget hjem, og nådde akkurat en ny film. Denne gangen var det «Inception» med «Leonardo di Caprio». Passet utmerket til oss. Så tilbake til hotellet og litt mikrobølgemat.

Onsdag var vi først i Museum of Sydney. I det hele tatt slår det oss hvor mange gode museer Australia har. Ofte ganske små, men uansett er de veldig flinke til å trekke frem historier som gjør det interessant og morsomt å gå omkring i dem. I MoS (som det selvsagt kalles) var det mye om den første flåten som seilte inn i Sydney havn i 1788. En blanding av sjøfolk, offiserer og straffedømte, alle helt uforberedte på det tøffe livet de skulle møte. Og aboriginerne, som maktesløst sto og så på at landet deres ble tatt fra dem.

I tillegg var det interessante skildringer av oppbyggingen av Sydney, med byggingen av Sydney Harbour Bridge som høydepunktet.

Etter dette fant vi ut at vi skulle ha litt kvalitetstid hver for oss. Astrid ruslet omring i Botanisk have, ut til Mrs. Macquerries Chair , som hun prøvesatt (den falt i smak), spiste lunsj i hagen og hygget seg. Jeg på min side oppsøkte Apple Store (nytt batteri til Mac’en) og saumfarte deretter alle sportsforretninger med vekt på turutstyr. Har nå en utmerket oversikt over liggeunderlag, telt, soveposer, etc. til bruk både i Sydney og Norge. Vi får de hva det blir til med mine langvandringsplaner, men mye forhåndsglede blir det i hvert fall!

En liten løpetur ble det også plass til: Fra hotellet, over Sydney Harbour Bridge, ned til havnen – og samme rute tilbake. En klassiker!

Så dro Astrid og jeg til Cafe Sydney, som vi besøkte under forrige besøk. Denne gangen ville vi sitte ute på terrassen for å se på solnedgang og tussmørket over Sydney Havn. Men det var svært sterk vind, menyer fløy veggimellom, og besøket ble en smule preget av dette. Men god mat og en strålende utsikt!

Torsdag ble preget av neste dags avreise: Vi var innom Thai Airways for å sjekke om alt var i orden, fikk låst opp en telefon vi hadde kjøpt i begynnelsen av reisen, småpakket litt – og viktigst av alt: Astrid hentet opalringen til sin mor. Den var blitt veldig fin! Med meg som bodyguard tok vi oss tilbake til hotellet og fikk puttet den i safen.

Så var det klart for siste akt – bokstavelig talt. Vi skulle i operaen og se «Somnambula» av Bellini. Historien er som følger: Vakker ung kvinne skal gifte seg, men går i søvne og havner i grevens seng. Intet skjer, men kommende ektemann er knust. Mange forviklinger, men det ender bra – de unge elskende får hverandre. Jeg må innrømme at jeg ikke er overbegeistret for opera, og tenkte at dette var mest for å se Jørn Utzons mesterverk fra innsiden. Men musikken var flott, og det ble rett og slett en strålende kveld. Jeg var svært lettet over at det unge paret fant hverandre til slutt!

Så var det hjem til siste kvelden. Litt vin og noen skåler ble det!

Fredag er det ikke så mye å si om: Pakket, sjekket ut, flytoget, sjekket inn, noen timers venting, fly til Bangkok, noen timers venting, og siste etappe til Oslo gikk fint!

Nå er det en time til vi er hjemme igjen. Det er mye vi er spent på: Har det skjedd noe i Norge mens vi har vært borte? Er det lagt inn fjernvarme i gården vår? Også videre.

Men vi er i grunnen enda mer spent på hvordan det går i Australia. Mest spente er vi på valget. Noen få ord om det: Det er i praksis tre partier: Labour, under ledelse av Julia Gillard. Den liberal-konservative opposisjonen, under ledelse av Tony Abbott (som vi oppfatter som Australias svar på Tony Blair – og det er ikke positivt ment). Og endelig har vi de grønne. De siste ser ut til å gjøre et brakvalg, vil kunne gå frem fra 7 til 14 %. Men spenningen er knyttet til hva som skjer mellom Gillard og Abott. Bare så det skal være sagt: Vi håper at Gillard vinner, og at de grønne blir så sterke at hun må ta hensyn til dem.

12. - 15. august. Krokodiller og solskinn

Torsdag 12. august kjørte vi Juleen, Espen og Metta til flyplassen i Cairns, men Ketil og jeg hadde fremdeles tre hele dager igjen her oppe FNQ – (Far North Queensland), som de med sin forkjærlighet for forkortelser liker å kalle det her.

Den første øvelsen etter å ha blitt alene igjen gjennomførte vi med glans og grøss. Det var et besøk på Hartley’s krokodillefarm! Ikke bare har vi lest oppbyggelig krokodille- og annen skrekklitteratur om de forferdeligste måter å ende sine dager på her i Australia. Men vi måtte altså også se i levende live denne drapsmaskinen, som var ferdig designet til perfeksjon allerede for 180 – 200 millioner år siden.

På ’50- og ’60-tallet ble det drevet utstrakt jakt på krokodiller i hele den nordlige delen av Australia. Saltvannskrokodillen, som er en av to australske krokodillearter, var ettertraktet verden over på grunn av skinnet sitt. Det førte nesten til utryddelse, så på begynnelsen av ’70-tallet ble den fredet i hele utbredelsesområdet sitt. I den anledning ble det opprettet en del krokodillefarmer rundt i landet. Disse kunne levere skinn til et marked som fremdeles var interessert i det, men i kontrollerte former. Skinnet var av bedre kvalitet enn det fra de ville krokodillene, og man kunne i tillegg levere krokodillekjøtt til restauranter. Men ved siden av kommersielt krokodilleoppdrett, driver flere av farmene forskning på og undervisning om krokodillene, og de har en dyreparkdel for allmennheten. Et slikt sted er Hartley’s krokodillepark. 

Vi fikk virkelig se beistene i aksjon. Først var vi på båttur i krokk-land. Her lå flere store (3 – 4 meter lange, kanskje) krokodiller på land, tilsynelatende slappe og uinteresserte. Men de er jo reptiler, så de må samle varme når de kan, og en krokodille er alltid på jobb. Den kan kjenne små vibrasjoner i vannet, og den samler informasjon mens den likevel ligger der. Et dyr som drikker fra samme sted hver dag, for eksempel, eller en fisker som renser fisken sin på samme sted i elven hver dag, lever farlig. Plutselig en dag slår krokodillen til mot dyret eller fiskeren eller andre med faste rutiner ved elvebredden – og så: ferdig. 

Vi fikk se foring av krokkene, nifst! Guiden vår festet kyllingkjøtt på en kjepp, og pisket litt i vannet med den, og krokodillene spratt rett opp – høyt også – og snappet kjøttet lynraskt. Det verste var nesten lyden av kjevene som klappet sammen om byttet. Det smalt skikkelig, gitt. Vi fikk flere demonstrasjoner av krokodillens lynraske reaksjonsevne og oppførsel i vannet når noe pirret dens nysgjerrighet da en annen guide demonstrerte og fortalte. Han var inne i en innhegning sammen med en krokodille. Vi, og alle de andre som så på, satt betryggende utenfor. 

Men Hartley’s hadde flere dyr. En slangeekspert fortalte om og viste frem et par slanger han hadde tatt med seg. Den ene var en pyton. Den er ikke giftig, men den kveler byttet sitt før den sluker det helt, og bruker noen uker på å fordøye skrotten. Er slangen stor nok, kan den vel alltids sluke et menneske også. Den han hadde med seg var ikke så stor. Den andre slangen han hadde med seg, en taipan, var så giftig at den kunne drepe alle oss som satt der (drøyt hundre skrekkslagne publikummere) to ganger! Med andre ord, giften fra en slik taipan kan fort gjøre kål på borti 250 mennesker). For øvrig bor ti av de elleve giftigste slangene i verden her i Australia. Men som et står i den informative boken ”See Australia and Die”, som jeg nettopp har lest, så kommer de aller fleste australiere hjem fra ferie levende og i ett stykke. (Den sier ingenting om hvordan det forholder seg med utlendinger.) 

Neste dyreopplevelse var foring av kassuarene litt lenger borti skogen. Kassuaren er en diger fugl som ikke kan fly. Den er i slekt med den afrikanske strutsen, reaen fra Sør Amerika og Australias egen emu. Kassuaren lever i FNQ og på Papua Ny Guinea. Disse fuglenes er et bevis på at alle disse kontinentene en gang for lenge siden (ca 50 millioner år) hang sammen i det veldige Gondwanaland. Kassuaren er utrydningstruet, og man regner med at det bare er ca. 1 500 igjen av den i Australia. Det er en utrolig fugl! Den har svarte, skinnende fjær som mest ser ut som pels. Under haken henger et ”slips” i blått og rødt. På hodet har den en artig liten ”hatt” på snei, en hornutvekst den sikkert bruker til noe nyttig. På innsiden av de kraftige føttene har den en tå med en lang og knivskarp klo, som kan sprette opp buken på en voksen person, om en skulle være så uheldig å provosere en slik fugl. Men det er bare rapportert om to dødsfall etter kassuarangrep i moderne tid, så en kan nok føle seg rimelig trygg i regnskogen, i hvert fall for kassuarene. 

Til slutt hilste vi på, og fikk klappe, en koala. Det var noe annet! Riktignok klappet vi en krokodille også, men den var veeeldig liten og hadde kjeften teipet igjen.
Den lille bamsen, som også er et pungdyr, sitter i utvalgte eukalyptustrær og knasker langsomt i seg de aller beste bladene. Åtte timer hver dag sitter den der og spiser. Eukalyptusblader er giftige, og koalaen er ett av får dyr som faktisk tåler å spise dem. Men den må bruke lang tid på å fordøye maten. Det skjer de neste 16 timene av døgnet, mens den sover. Ikke gir maten mye energi heller, så det er ikke rart den virker treg og tiltaksløs. Men det er altså hardt arbeid å være koala.

De neste to dagene i Port Douglas tilbragte vi med heftig feriearbeid. Vi var mye på stranden, og var flinke til å smøre oss inn. Solen her kan være nådeløs. Vi spiste god mat, og ruslet litt i byen og kikket i butikkene, og vi var på Port Douglas’ eget lille museum Det ligger i den gamle rettsbygningen, en veldig liten hytte, egentlig, med to rom. Her var det en utstilling om Ellen Thomson, den eneste kvinnen som er blitt henrettet i Queensland. Det skjedde i 1887, og det er vel ikke helt opplagt at hun var skyldig i å ha drept mannen sin. Det er jo en kjedelig side av dødsstraffinstituttet, naturligvis. Så var det egentlig ikke plass til så mye mer i det lille museet. Men ute på verandaen hadde de litt krigshistorie. Blant annet var det et interessant kart der fra andre verdenskrig. Det viste militære forlegninger i Queensland, minelegging av kysten, helt ned til Townsville, flåtebevegelser – fiendtlige og egne.

En dag leiet vi sykler for to timer, syklet bort nesten hele Four Mile Beach og endte på en café hvor vi spiste deilig lunsj, før vi dro tilbake på jobb – systematisk bruning av kroppene våre. 

Siste kvelden var vi på ”2 Fish”, en restaurant vi spiste aldeles utrolig mat på for fire år siden. Men denne gangen var det rett og slett litt skuffende, kanskje på grunn av mengden. Vi fikk mat nok til seks voksne, et spisefaglig dårlig trekk fra restaurantens side får en si. Vi mistet jo motet allerede i startgropen.

Søndag morgen reiste vi fra et sted vi gjerne kunne ha tilbragt en måned til på. Port Douglas er et fantastisk feriested, en fin blanding av ordentlig by med en egen historie og turistby. Den klarer på utrolig vis å absorbere alle turistene, som jo til en hver tid må være her, uten at det blir støy, og skrik og skrål og mye folk over alt. Her er bare god stemning, og de siste dagene hadde vi også fantastisk vær.

Kysten mellom PD og Cairns er også utrolig vakker, en får lyst til å stoppe i hver bukt og vik. Men det gikk jo ikke, vi hadde et fly å rekke. Litt pussig var det at jeg da vi var her for fire år siden, ble fratatt en neglesaks i sikkerhetskontrollen på Cairns flyplass. Nå skjedde jammen meg det samme igjen! Neglesaksen som har vært min trofaste følgesvenn halve kloden rundt, med sine nokså sløve og knapt fire cm. korte blader, er ikke lenger med meg. Den ligger nok nå på neglesaksmuseet på flyplassen i Cairns, sammen med kameraten fra for fire år siden. Håper de får glede av den. Min Swiss Army Knife, som lå i samme veske, var de ikke interessert i, eller verre – kanskje de ikke oppdaget den?

5. – 12. august: I Port Douglas med Juleen, Espen og Metta

5. august, tidlig om morgenen (altfor tidlig!), tok vi toget ut til flyplassen utenfor Sydney, helt korrekt oppkalt etter flyverhelten Charles Kingsford Smith. Ved 13-tiden ankom vi Cairns, en time etter var våre gode venner Juleen, Espen og Metta (ett år gammel) på plass – og etter en times kjøring ankom vi Port Douglas.

Port Douglas var frem til midten av 80-tallet en litt søvnig fiskerlandsby. Da var det et ektepar med ambisiøse planer for hotellutbygging som satte i gang. Etter hvert gikk de selvsagt dundrende konkurs, men da hadde snøballen (et lite passende uttrykk om Port Douglas) begynt å rulle, og flere hoteller, restauranter og butikker dukket opp. I dag er Port Douglas et ferieparadis.

Det er særlig tre ting som gjør Port Douglas attraktiv, om en ser bort fra utvalget av hoteller og restauranter, alle de hyggelige folkene som bor her, og at den er så vakker. Det er beliggenheten rett sør for regnskogen, beliggenheten rett innenfor Store Barriererev – og det er Four Mile Beach, en praktfull sandstrand som går fra byen og, ikke overraskende, drøye seks km sørover. 

Her har vi hygget oss i en uke - foreløpig. Dagene har gått raskt, som de ofte gjør på ferie. Men vi har fått gjort en del:

Vi har selvsagt vært ute på Store Barriererev. Det er verdens største korallrev, og strekker seg 2600 km utenfor kysten av Queensland. Dette har det brukt sånn omtrent 500 000 år på å bygge opp. Det har, i likhet med regnskogen rett innenfor, havnet på verdensarvlisten.

Juleen ble hjemme med Metta, mens Astrid, Espen og jeg tok plass på katamaranen Calypso, som brukte ca halvannen time ut til Opal Reef. Der var vi hele dagen. Vi stoppet tre forskjellige steder, og snorklet henrykt omkring en times tid på hvert sted. Det er skrevet og sagt mange ganger at det å dykke på Barriererevet er helt fantastisk – og det er det. Fargeprakt, enestående vakre fisk, en sjelden gang en hai av passende størrelse (dvs. under en meter), korallblomster som er en nytelse å se på, etc. Vi fikk en særlig forkjærlighet for Butterfly-fiskene. Disse finner seg en partner som de holder fast ved hele livet, og dersom den ene av dem dør slutter den andre å ta til seg næring – og dør den også.

Og vi har tilbrakt mye tid på Four Mile Beach. Som et resultat av dette har vi nå gått over fra å ha surmelkfarget hud til å være rødlett flassende. Intet gir så mye sommerfølelse som det å pirke av seg brent hud. 

Vi har leid sykler og syklet på stranden. Vi har funnet den ene trivelige kaffebaren etter den andre (tips til deg som skal til Port Douglas: besøk OTZ og Sugarworks!). Vi har spis masse god mat (tips: Morton Bay Bugs, ser ut som små hummer uten armer og ben – spisevennig anatomi!) – alt for mye selvsagt. Og vi har fått lest en masse. Astrid har lest både «Crocodile Attacs» og «See Australia and Die», to oppbyggelige bøker om alt det skumle som finnes i Australia (det er mer enn krokodiller, haier, slanger, dødelige maneter og giftige edderkopper – dere er herved advart!). 

Som en skjønner: Ren ferie. Null ambisjoner utenom om det å slappe av!

31.7. - 4.8.: Gosford og Sydney

Da vi lørdag morgen trippet – eller snarere trillet, togturen hadde gitt en betydelig vektøkning føltes det som - av Indian-Pacific-toget på Sydney Central, spaserte vi bare bort til spor 10 og satte oss på toget til Gosford. Det ligger en drøy times tur nordover langs kysten, og hit har Juleen, Espen og Metta nettopp flyttet. Espen møtte oss på stasjonen, og vi så ham med en gang, gitt, der han sto og viftet med et norsk flagg. Veldig hyggelig gjensyn med alle tre, Metta var naturligvis blitt kjempestor siden vi så henne til jul. Hun fylte nylig ett år. 

Vi var hos J & E i to hyggelig dager. De har fått seg et flott hus i et område nær sjøen, med blant annet en strålende overbygget veranda. Her spiste vi lunsj den dagen vi kom, og her grillet vi da Juleens foreldre Lorraine og Bruce kom over søndag ettermiddag, også et svært hyggelig gjensyn. Som man skjønner er det ikke plagsomt kaldt her, selv om det er vinter. Søndag formiddag var vi også på en liten løpetur i et forsøk på å trimme våre fete kropper. Pes – pes. 

Mandag formiddag tok vi toget tilbake til Sydney og sjekket inn på et veldig ok og sentralt hotell. Så tok vi bussen til Bondi Beach. Der har vi ikke vært før, og denne kanskje mest kjente av de utallige strendene rundt Sydney måtte vi jo se med egne øyne. Og flott var det der, det må man jo bare si. En enorm sandstrand og flotte bølger som åpenbart passet surferne som holt på der aldeles utmerket. Alle surferne hadde våtdrakter på og det var ingen vanlig badende i sjøen, så lit kjølig var vel vannet. Men været var strålende og vi spiste lunsj på verandaen på Icebergs i den ene enden av stranden og gikk så en tur langs den etterpå. 

På stranden ligger selvsagt også badevakthuset. Badevakter er viktig på en hver australsk badestrand. Opp gjennom årene har de reddet mange liv, her på Bondi og andre steder. Det kan være snakk om sterke understrømmer, store bølger, folk som plutselig får et illebefinnende og en og annen hai, naturligvis. På ’30-tallet ble 275 badegjester på Bondi tatt av en overraskende stor bølge, som halte dem ut til havs. Akkurat den dagen var det ekstra mange badevakter på stranden, for de skulle ha sin årlige båtkonkurranse. Alle badevaktene kastet seg øyeblikkelig i båtene sine, og de gjorde en kjempeinnsats for å redde folk. Noen ble skadet, men bare seks omkom i det som fort kunne blitt en forferdelig tragedie. Ikke rart at de har heltestatus. Selv om de – i hvert fall før i verden - pleide å iføre seg noen temmelig lattervekkende badehetter. 

Tilbake i Sydney om kvelden var det begynt å regne, men ikke verre enn at vi tok oss problemfritt frem til Cafe Sydney og en bedre middag, en av de beste på hele Australia-turen så langt, må vi nok si. Til forrett spiste vi for eksempel de herligste østers og utsikten var også strålende. Fra vårt vindusbord så vi rett ut på Sydney Harbour Bridge, som ruver over den indre havnen ved Circular Quay og til venstre kunne vi også se litt av Operahuset. Flott på alle måter. De som ikke allerede har bestemt seg for hvor de skal ta årets julebord, bør snarest bestille bord på Cafe Sydney. 

De neste par dagene trasket vi om kring i denne flotte byen, som er så stor, med drøyt fire millioner innbyggere spredd utover hele området rundt Sydney Harbour, men som har et oversiktlig sentrum – CBD (Central Business District) med riktignok absurd høye bygninger som gjør gatene mørke og skyggefulle, men det er sikkert fint om sommeren når det blir stekhett her. Jeg var på Flame Opals, min opalleverandør i Sydney, og kjøpte en ny opal til ringen min, til erstatning for den som jeg soste bort da jeg i et ulykksalig øyeblikk hektet hånden fast i bildøren i Industrigaten vinteren 2007. Min sorte opal blandet seg fint og umerkelig med alle småstenene som var strødd ut på isen der. Men nå har jeg altså en ny. Vi var på QVB – Queen Victoria Building, et gammelt og nydelig bygg og vel også tidligere handlested, som ble pusset opp på ’80-tallet og nå huser en rekke småbutikker og spisesteder i tre etasjer. The Strand Arcade like ved er et lignende sted. Det ble mer kikking enn handling, godt for pengeboken og godt for koffertene med tanke på vekten hjem. 

En dag tok vi fergen fra Circular Quay til Watsons Bay, som ligger på sydsiden av innløpet til Sydney Harbour. Vi spiste lunsj på sjømatrestauranten Doyle’s på stranden og gikk så en tur i området. Vakkert der også.

Og så har vi vært på The Justice and Police Museum. Et passende museum i en gammel straffangekoloni som Sydney og New South Wales jo er, tenkte vi. Men i stedet for å få nok en versjon av straffangetiden, ble vi presentert for Sydneys mørke kriminalhistorie gjennom mesteparten av 1900-tallet. Utrolig interessant, og ganske nifst. Gjennom årene fra ’20-tallet og frem til nesten ’90-tallet fikk kriminelle fastere og fastere grep om illegal virksomhet som gambling, prostitusjon og narkotikaomsetning og etter hvert sleipet de seg inn på eiendomsmarkedet også. Mest oppsiktsvekkende var hvilket grep de etter hvert også fikk på politi og politikere – lukt til topps, faktisk. To prostituerte som sto fram med historiene sine om hvordan de betalte politiet for beskyttelse ble drept. Etter årtier med flere superkorrupte delstatsregjeringer og toppolitikere og politisjefer ble det på sent ’80-tall tatt grep. Politisjefer måtte gå av i skam, flere ble tiltalt og dømt og havnet i kasjotten for skurkevirksomheten sin. Noen vanlig menige politifolk ble anklaget og også dømt for drap og korrupsjon, og tilsynelatende fikk man bukt med problemet. Ganske utrolig, egentlig, og oppsiktsvekkende med et kriminalitetsmuseum hvor de fleste og de største skurkene er politifolk. Et veldig interessant museum med en historie vi ikke visste noe om Vi skal på flere museer, Sydney har mange av dem. 

Mellom alle disse strabasene var vi en dag innom en café. Mesteparten av den lille kjeksen vi kjøpte til kaffen gikk i gapet på de tamme papegøyene som holdt til der.

En formiddag var vi innom operaen, og kjøpte billetter til en forestilling kvelden før vi reiser hjem. I tillegg fikk vi billetter til en kabaret med en som heter Steve Ross (som i hvert fall ikke jeg har hørt om før, men det er mange jeg ikke har hørt om, da …) samme kveld. Han hadde spesialisert seg på å fremføre Noel Coward- og Cole Porter-sanger.Det var en riktig fin liten forestilling, etterfulgt av et besøk på den vietnamesiske restauranten med det passende navnet ”Phamish”. Dettte var et BYO-sted (bring your own), det vil si at man tar med egen vin, og så betaler man kanskje en liten avgift for at de tar opp korken (snarere skrur den av i våre dager) og skjenker opp i glass for deg. En aldeles utmerket ordning, synes vi.

Onsdag kveld var det tidlig til sengs, for vi måtte ta toget til flyplassen kl. 0600. Neste stopp: Port Douglas i Queensland sammen med Espen og Juleen.

28. - 31. juli: Fra Stillehavet til det indiske hav - med tog

Det finnes en del store togreiser i verden. En av dem er Indian-Pacific, som går fra Perth på vestkysten av Australia til Sydney på østkysten. Reisen er på 4 352 km, og tar tre døgn.

Så onsdag 28. juli troppet Astrid og jeg opp på Perth East togstasjon - klar for det store eventyret. Vi fikk vår egen kupe, med et stort vindu som vi altså skulle skue ut av de tre kommende døgnene, samt toalett og dusj som det hadde krevet et stykke ingeniørkunst å få stablet sammen i et ganske så lite kott. Det var to senger over hverandre som var slått sammen om dagen - da fungerte den nederste som en behagelig sofa.

Vi tøffet ut - trukket av et gigantisk diesellokomotiv. Toget besto av 29 vogner, med en samlet lengde på godt over 600 meter. I tillegg til kupeen vår hadde vi tilgang til en spisevogn (gammel, restaurert - og svært vakker) samt en egen lounge-vogn, med lenestoler og sofaer hvor en kunne slappe av og se på utsikten. Samt snakke med våre medpassasjerer - som for øvrig fortjener særskilt omtale. Dette var nesten uten unntak pensjonister, veldig hyggelige, og ganske så snakkesalige. Så vi er nå ganske godt inne i det australske pensjonssystemet, det australske helsevesenet - samt fordeler og ulemper med tidligpensjonering. I tillegg var vi de eneste utlendingene, så de fleste visste raskt hvem the norwegians var.

Og slik gikk nå dagene: Vi ble vekket om morgenen, tuslet avgårde til en relativt overdådig frokost (jeg kan i hvert fall ikke huske sist jeg spiste en treretters frokost) - særlig The Big Aussie Breakfast gjorde et sterkt inntrykk. Så var det å tusle tilbake til kupeen, lese, se på utsikten, pusle med PC, se mer på utsikten, gå en tur i loungen og utveklse flere synspunkter på forskjellige lands pensjonssystemer. Ved 13-tiden var det så lunsj, og også her var det vanskelig å gå sulten fra bordet. Deretter mer kupe, lesing, PC, se på usikten og tusle bort til loungen. For å avslutte det hele med en herlig middag, også her en god del retter. Så ar det å legge seg, sove - og begynne på nytt igjen.

Imidlertid: Så monotont som dette kan høres ut var det nå ikke. For det første var landskapet veldig fascinerende. Kort tid etter Perth kjørte vi ut i den australske outback'en - som i denne delen av landet er ørkenliknende, kun med små busker og liknende vegetasjon. Området kalles for Nullarbor, som rett og slett betyr null trær. Nullarbor er monoton - men det gjør den veldig fascinerende. En får et forhold til avstandene i dette veldige landet når landkskapet dag etter dag er prikk likt foregående dag. Det er litt som å se utover havet: Veldig stort, veldig likt, veldig fascinerende.

For det andre hadde vi noen stopper underveis:

Første kvelden kom vi til Kalgoorlie. Det er kanskje gruvebyen fremfor noen andre. Det utvinnes enorme mengder malm her hvert år, og det gjøres i dagbrudd, dvs. at det graves ut svære hull i bakken. Vi dro ut og så på et slikt hull. Dimensjonene var ikke snaue: 3,5 km langt, 1 km bredt og 400 meter dypt. Det ble drevet døgnkontinuerlig der - og det var en merkelig fornemmelse å stå på kanten boktavelig talt av stupet og se ned på lastebiler som vi visste ikke var små (225 tonn...), men som så ut som lekebiler langt der nede.

Andre dagen kom vi til Cook. Et mer gudsforlatt sted i verden er det vanskelig å tenke seg. Den eneste funksjonen stedet nå har er å være stoppested for jernbanen. Og ikke for at folk skal gå av eller på - det ville ingen finne på. Nei, det er for etterfylling av vann og andre nødvendigheter. Det bor to mennesker der, og vi traff alle sammen. En gang i tiden var dette et lite samfunn med skole, sykehus og flyplass. Nå står bare bygningene igjen, livsfarlige å gå inn i. Vi tuslet litt omkring, stakk innom butikken, som forøvrig bare åpner to ganger i uken i forbindelse med at toget stopper, handlet litt, snakket med de to fastboende - og reiste videre.

Den siste dagen kom vi til Adelaide, en stor by i Australia. Vi hadde halvannen time der, og ble med på en omvisning på markedet. Dette er en institusjon i Adelaide: Det er den største markedshallen på den sørlige halvkule. Det har en lang historie, det har holdt til i den samme hallen siden 1870. Og de som driver de forskjellige småbutikkene, hvor mange er svært spesialiserte og av høy kvalitet, har ofte gjort det i generasjoner. Vi kunne ikke gjøre annet enn å tenke på hvor synd det er at Oslo ikke har en slik markedshall.  I Sverige har de en tilsvarende institusjon i Saluhallene, langs Middelhavet finnes det mange slike markeder, men Oslo har altså intet. Det er synd, særlig fordi vi har det perfekte stedet, nemlig Østbanehallen. Hallo ordfører Stang - hva med et lite initiativ her?

Så ankom vi Sydney lørdag formiddag, og dro til Gosford rett utenfor for å bo noen dager hos våre gode venner Espen og Juleen. Men det er altså neste blogg.

25. - 27.7. Freo - Rotto - Perth

Første avstikker etter at vi dro fra Margaret River var Ellensbrook Homestead. Dette er et av de første nybyggerhusene fra de hvites første tid i området. Stedet ligger nesten ute ved kysten nord for Margaret River, ved en idyllisk liten bekk. Huset er ganske beskjedent og tydelig påbygget i flere omganger. Familien Bussel (mor het Ellen, selvsagt), som bodde her, og aboriginerne i området, skal etter sigende ha levd godt sammen. Det finnes heldigvis slike historier også.

Videre nordover var vi innom to lokale meierier hvor vi smakte på lokal ost og kjøpte litt lokal ost. Margaret River-området har mange jordbruksben å stå på.

Vel fremme i Freo - Fremantle - sjekket vi inn på «Hotel Esplanade» og gikk så rett i fengsel (og vi mottok ikke 2 000 kroner ved passering av start).

Western Australia var i utgangspunktet et fritt «settlement». Men utover på 1800-tallet ble behovet for arbeidskraft så stort, at man henvendte seg til moderlandet for å få en kvote straffanger hit også. De kom, og jobbet i vei, og i 1850 bygget de så klart sitt eget fengsel. Fengselet ble Australias største og forholdene var selvsagt helt forferdelige. I starten var cellene så små og lufttette at flere ble kvalt til døde i dem. Fengselet var i bruk frem til 1991 og forholdene var ikke særlig fangevennlige da heller.

Mandag morgen sto vi parat da fergen til Rottnest Island var klar for avgang. Den ligger ca. 20 km. fra Fremantle, og «snøggbåten» brukte bare 25 minutter på turen. Øya ble «oppdaget» av en nederlender i 1696, men hadde selvsagt vært kjent blant de lokale leeeenge før den tid. Rottnest ble brukt som fangeleir for «kriminelle» aboriginerne (egentlig var de fleste kanskje mer i veien for de hvite enn kriminelle) fra 1850 til leiren ble nedlagt i 1901. Også her måtte fangene selv bygge fengselet sitt og også boliger til fengselsdirektør og vakter. Fra ’20-tallet har Rottnest først og fremst vært et ferie- og fritidssted for folk fra Perth og Fremantle. Men under første verdenskrig internerte man her, for sikkerhets skyld, folk man mente kunne være fiendtlig innstilt til Storbritannia – og derved også samveldelandet Australia. Det dreide seg naturligvis om folk med tysk og østerriksk/ungarsk bakgrunn. Under andre verdenskrig var det også militære installasjoner som overvåket innseilingen til Perth og Fremantle. Men nå er det bare ferie og bading og surfing og dykking og snorkling det dreier seg om her, og øya er en liten perle.

Her er få fastboende, ingen privatbiler, og i sommersesongen er antall besøkende begrenset. Man produserer sin egen strøm, har et avsaltingsanlegg for sjøvann drevet av vindmøller, bruken av naturen er sterkt begrenset ved lov, og det er horder av frivillige som deltar i prosjekter for å plante skog og hindre sanden i å overta øya fullstendig. Her ute finnes også den største populajsonen av quakkas i Western Australia. Quakkas er en liten slektning av den lille kenguruarten «wallaby», er ca. 30 cm. høy, og det finnes omtrent 8 000 – 12 000 av dem på Rottnest Island. Det var disse små dukkekenguruene som fikk de Vlamingh i 1696 til å gi øya navnet «Rottereiret» – Rottnest.

Lite visste vel han om de rare pungdyrene som levde her på undersiden av kloden. På fastlandet er quakkaene få, de blir stadig spist av rev og katt – innførte arter som ikke finnes på Rottnest. Vi fikk nærkontakt med quakkaene da vi kom tilbake til «The Settlement» – der fengselet lå og fergen la til – etter en guidet busstur rundt øya. Se bilder!

Tilbake på fastlandet kjørte vi inn til Perth, en halvtimes tur, omtrent. Vårt hotell ligger sjarmerende til med utsikt til en motorvei. Det er mye herlig lyd fra motorveien også. Men vi sover som steiner likevel.

Tirsdag hadde vi rett og slett satt av til fordøying av vår innholdsrike tur i WAs sørvestre hjørne. Vår eneste plan var å rusle rundt i sentrum av Perth og kanskje handle litt. Vi fikk handlet litt …

I morgen setter vi oss på toget – Indian Pacific – tre dager på tvers av Australia. Lørdag kommer vi til Sydney.

19. - 25. juli: Sør for Perth

19. juli: Fra Perth til Albany

Etter å ha leid bil dro vi fra Perth, og kom til Albany utpå ettermiddagen. Albany er en liten kystby, og nå utenfor turistsesongen (her er det vinter) er det ikke så mye som skjer. Men Albany har en interessant historie: Den var her de første hvite settlerne slo seg ned i 1826. Hovedgrunnen var en stor og vakker bukt som danner en nesten perfekt havn. Under førte verdenkrig var denne havnen utgangspunkt for soldater og skip som ble sendt fra Australia og New Zealand til Tyrkia for å slåss for England. Men kanskje først og fremst er byen kjent som en hvalfangerby: Australias siste hvalstasjon holdt til her, og ble først lagt ned i 1978.
 
20. juli: Hvalfangst og Amity
 
Vår første utflukt var til den nå nedlagte hvalfangststasjonen. Den er omgjort til et museum, og som så mange andre steder i Australia drives den av noen entusiastiske frivillige med tilknytning til næringen. Vår guide hadde norske aner, og hans far hadde arbeidet på stasjonen. I det hele tatt var båndene til Norge påtagelige, norske ord på instrumenter og norske navn på forlengst avdøde mannskaper fortalte en historie om en kulturell nærhet på tross av enorme avstander.

Etter lunsj bar det videre til stedets museum. Der hadde de bygd en kopi av det første skipet som kom til Albany i 1626 - briggen Amity. Det var rart å gå ombord i den - ikke stort større enn en gjennomsnittsbåt på Båtmessen. Og her navigerte de seg rundt halve jordkloden uten å vite helt hvor de skulle. Ikke noe for oss!
 
21. juli: Princess Royal Fortress - og en masse trær

 
Før vi forlot Albany tok vi en tur til byens fort, Princess Royal Fortress. Det angret vi ikke på. Som gammel artillerist (kanonkommandør - om jeg tør be) synes jeg nok at jeg hadde fagkunnskap om emnet. Det lå på en høyde og hadde en fantastisk utsikt utover havet og havnen. Kanonene fra første verdenskrig var nedgravd og godt skjult. På toppen av det hele traff vi en pensjonert offiser, og vi hadde en interessant fagmilitær konversasjon. Han kunne fortelle at fortet primært ble bygd for å beskytte flåten som lå her i 1914 for å frakte titusenvis av unge australske gutter til den første verdenskrigens redsler. De fleste havnet i Gallipoli i Tyrkia, i en operasjon som endte med en katastrofe for de allierte. Dette var daværende marineminister Winston Churchills ansvar, og det hele førte til at han måtte gå av. Og det var vel ham det gikk minst ut over.

Så kjørte vi vestover. Og vi fikk gradvis en økende følelse av å befinne oss i en episode av Twin Peaks. Mer og mer dreide dette seg om tømmer - stort tømmer - og mye tømmer. Og et av dagens hovedmål var nettopp - «Valley of the Giants». Her snakker vi om veldig store trær!

Skogen i akkurat dette området er preget av to eukalyptussorter: Karri- og Tingle-trær. Trær som når opp i en høyde på opptil 90 meter. Vår seksetasjers gård er veldig høy, men den er altså bare en tredjedel av disse kjempene.

Inne blant de aller største trærne er det så bygget en slags hengebro eller gangvei som fører deg omkring blant disse kjempene - i tretopphøyde: «The Tree Top Walk». Astrid, som aldri har hatt noe behov for å bestige høyder større enn ca tre meter, ble her revet mellom to innbyrdes motstridende følelser: På den ene siden en velutviklet høydeskrekk. På den andre siden et intenst ønske om å hilse på disse kjempene, som hun hadde lest så mye om, så å si i øyehøyde. Det var den siste følelsen som vant. Ytterst nervøs, men veldig besluttsom, kjempet hun seg gjennom de 600 metrene. Bravo!

Om kvelden kom vi frem til Pemberton, tok inn på hotell og menget oss med lokalbefolkningen.

22. juli: Tog og trær i Pemberton

Pemberton er inkarnasjonen av Twin Peaks, ispedd litt turisme og ikke så rent lite vinproduksjon av verdenstoppkvalitet. Med jevne mellomrom kjører det gigantiske vogntog forbi, lastet opp med falne trekjemper. Området har en stygg historie med å hogge ned skog som burde vært bevart, med ytterst uheldige følger for den økologiske balansen i området.

Vi begynte dagen med å ta «The Pemberton Tram» ut i de dype skoger. Et gammelt dieseltog (egentlig en trikk) på smalsporet bane fraktet oss inn i områder hvor det en gang vokste kjempetrær, vel vitende at nettopp denne banen sørget for å frakte mange av disse trærne ut til sagbruket, som lå behendig plassert ved jernbanelinjen. Men det var en vakker togtur, over små bror, gjennom tett skog, forbi små fosser.

Etter lunsj foretok Astrid og jeg forskjellige veivalg. Jeg kjørte henne ut til The Pemberton Wine Center, hvor hun ga seg vinens gleder i vold, selv iførte jeg med treningstøy og en liten glorie og la ut på en løpetur. Løypen het «The Heartbreak Trail», og det var en flott tur: Gjennom kjempeskog, intense lukter, kontinuerlig fuglesang - og stort sett svak nedoverbakke. Etter åtte km endte den opp ved The Bicentennial Tree - og denne nesten perverse australske tradisjonen fortjener en egen omtale: Istedenfor å bygge tårn for brannmannskapene satte man solide jernstenger inn i de aller høyeste trærne. Så kunne de klatre opp på toppen - og sitte der og holde utkikk etter skogsbranner. Nå finnes det mermoderne brannvarslingssystemer - men trærne står der fortsatt, og er en evig utfordring for australske menn og kvinner som skal bevise at de ikke har høydeskrekk.

Oppglødd av løpeturen kom jeg da til treet, og begynte å klatre. Det er 70 meter til toppen. Etter en 7-8 meter erindret jeg den ytterst pinlige episoden som inntraff da jeg som elleveåring besteg 10-meteren på Frognerbadet, og etter alt for lang tid gikk ned igjen. Jeg var ikke blitt modigere med årene. Etter 11 meter gikk det svært langsomt. Ved 12 meter stoppet det helt opp. Og det var 58 meter igjen. Jeg svelget stoltheten og gikk ned igjen.
 
Så hentet jeg Astrid, som hadde smakt på en rekke herlige viner fra området, og sammen dro vi tilbake til «The Bicentennial Tree». Astrid måtte selvsagt også prøve, og fulgte opp suksessen fra «The Tree Top Walk» med å komme en 5-6 meter opp. Ikke dårlig!
 
23. juli: Cape Leeuwin og Margaret River

Vi begynte dagen med å besøke The Gloucester Tree. Nye forsøk på å nå toppen - nok en gang stoppet det rundt 10 meter. Deretter dro vi til Big Brooke Dam, en utrolig vakker innsjø. Vi gikk rundt, ikke lange turen, bare ca fire km. De to siste kilometrene gikk langs The Bibbulmun Trail, en fottur på 1000 km som går fra Perth til Albany - og som er en langtur en bare må drømme om å gå en gang. Vi får se hva tiden bringer...

Neste stopp var Augusta, helt på sørøst-spissen av Australia. Helt ytterst ligger Cape Leeuwin, med et fyr vi bare måtte opp i, tatt i betraktning all den høydemessige treningen vi hadde utsatt oss for. Og det var flott å komme opp i toppen av fyret, se sørover - og vite at det neste en ville støte på var Antarktis.

 
Om kvelden kom vi så til Margaret River, et område som er kjent for å lage verdensberømte kvalitetsviner. Her hadde vi bestemt oss for å være to dager...
 
24. juli: Stalagmitter og gode viner
 
Vi begynte dagen med å kjøre ca 17 km sørover til «Lake Cave». Vi gikk ca 60 meter nedover, gjennom en trang åpning med etterfølgende tunnell (her snakker vi om sterke klaustrofobiutløsende trekk), og kom inn i en fantastisk verden av stalagmitter og stalaktitter.
 

Deretter var det ut til «The Brookwood Estate Winery and Cafe». En vingård måtte vi besøke mens vi var her - og dette var valget. Astrd tok seg av vinsmakingen - jeg kjøringen. Og det ble kjøpt inn noen herlige hvitviner!

14.-19. juli: Endelig asfalt under føttene!

Western Australia er stort. Veldig stort. Det dekker en tredjedel av Australia. Her bor bare to millioner mennesker, og ca 1,8 av dem bor i Perth. (Tallet varierer noe etter hvilken bok man leser.) Det er altså ingen landsby vi snakker om. Perth ligger langt fra alt, nærmere Singapore enn Sydney, men temmelig langt fra begge. Men denne – den mest avsidesliggende av alle verdens hovedsteder – lar seg knapt merke med det. Her er livlig storbyvirksomhet, intenst shoppingtilbud, lystig restaurantliv, pulserende forretningsvirksomhet i byens CBD (Central Business District) og livlig aktivitet rundt og på den flotte elven «Swan River», som renner tvers gjennom byen.




Hit kom Ketil og jeg utpå dagen onsdag 14. juli. Etter ni dager og ca. 3 500 fantastiske km. langs vestkysten, leverte vi bilen – i uskadet stand. Hos bilutleieren var de forbauset over at vi ikke hadde sneiet borti en eneste kenguru. Forklaringen var vel at vi stort sett ikke kjørte etter mørkets frembrudd. Det var kun det siste stykke ut til Onslow , i starten av turen , etter solnedgang, vi så dem hoppe langs veien. Det er lyset fra billyktene som trekker dem dit. Det har vi sett mange tragiske eksempler på, døde kenguruer i hopetall langs veien. Uff!

I Perth traff vi Rune. Han kom hit etter en konferanse i Sydney. Sammen hadde vi leid en leilighet rett nedenfor Kings Park. Det var et fint lite sted, to soverom, oppholdsrom, fullt utstyrt kjøkken og bad med vaskemaskin og tørketrommel, og ikke spesielt dyrt.

Vi hadde fire dager sammen i denne byen, som gir et avslappet inntrykk. Her er mye godt vær og godt klima – året rundt. Litt regn om vinteren, det fikk vi også erfare, men kjære, det var til å bære.

Første kvelden labbet vi fra hotellet og inn til sentrum, kort tur fra leiligheten, og spiste middag.

Torsdag morgen, etter frokost i heimen, ruslet vi ned til fergeleiet og kjøpte billetter til en tur oppover elven på ettermiddagen. Vi vandret en tur i sentrum, så oss omkring, spiste en deilig lunsj på en fortausrestaurant, og tok oss ned igjen til fergestedet. Men så kom vi ti minutter for sent gitt! Håpløse turister! Lærte jeg ikke noe av årene med vriene turister på Båtservice? Men, så var vi så heldige å treffe en grei kar fra fergeselskapet. Han tok en kjapp telefon til skipperen, kastet oss inn i bilen sin og kjørte oss til en brygge lenger opp i elven. Der fikk vi hoppe på fergen og være med på resten av turen. «No worries!» Ingen grunn til å tulle til ting som lett kan løses. Turen var flott, den. Vi hørte om det siste kjente haiangrepet i Swan River. Det var i 1978, laaangt oppe i elven. Haiene oppsøker ferskvann for å bli kvitt parasittene som beiter på skinnet deres, og det var en slik hai som den gang fant ut at han måtte angripe en dame som svømte i det hun trodde var trygge farvann tre – fire mil fra kysten. Fikk ikke helt med meg om damen overlevde eller ble spist opp, men bodde jeg i Perth ville jeg holdt meg mest mulig på land, det er sikkert og visst. Senere så vi en sort svane. De er ikke så vanlige i Swan River lenger. Men det var de som i sin tid ga elven sitt navn. Det er flotte fugler.

Fredag besøkte vi Perths Western Australian Museum, som via en ganske kort og oversiktlig utstilling på forunderlig vis klarte å gi oss en fantastisk innføring i hele regionens utvikling fra de aller tidligste tider – flere millioner år siden – frem til nåtiden.

På ettermiddagen hadde vi planlagt en tur i Kings Park. Dette er vel antagelig den aller største parken noen hovedstad i verden kan skryte av å huse innenfor sien grenser. Den er på fire kvadratkm. og rommer Perths botaniske hage, endeløse stier og plener og friserte skoger, og ikke minst et «villmarkshjørne» med lokal bushvegetasjon. Det er et fantastisk sted. Her finner man naturligvis også et minnesmerke over australske falne. Først fra «The Great War» (som er den første verdenskrig – på den tiden trodde man jo at dette selvsagt måtte være en siste verdenskrigen), og senere inkludert andre verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen – alle kriger Australia har vært involvert i langt hjemmefra. Jeg må neste sitere fra Bill Bryson (som i sin tur også siterer): «…at ingen nasjon mistet flere menn i første verdenskrig i forhold til folketallet, enn Australia. Av en befolkning på under fem millioner falt 210 000 mann – 60 000 døde og 150 000 sårede. Tapene blant soldatene var 65 %.» Som John Pilger (kritisk australsk journalist) formulerte det: «Ingen hær ble så desimert som den som kom lengst borte fra, og samtlige var frivillige.» Dette visste du helt sikkert ikke. Ikke jeg heller, før ganske nylig.

Lørdag var vi tidlig på plass på vårt etter hvert faste fergested. Turen i dag gikk til Fremantle, Perths havneby, 19 km. fra dagens Perth, den tidligere Swan River Colony. I Fremantle pilte vi først til «Ship Wreck Gallery», som blant annet hadde en bred presentasjon av vår etter hvert yndlingsskipsvrakhistore, den om «Batavia» (se tidligere blogg). Etterpå spiste vi lunsj på «Joe´s Shack» med Runes ubåtvenn, Ian, fra togturen Sidney – Perth. Hyggelige folk, han hadde med kona si og en venninne. De skal i bryllup i Norge neste sommer, så kanskje treffer vi dem da. Fremantle har gått fra å være en lurvete sjømannsby til å være et riktig trivelig sted med godt bevarte gateløp og bygninger fra den gangen byen ble anlagt sent på 1800-talllet.

Søndag reiste Rune hjem. Ketil og jeg ble plukket opp av Alicia og John, venner av Juleen. De tok oss med til et strålende akvarium nord for Perth, i Hillarys Boat Harbour. Vi vandret i en undersjøisk tunell mens haier, skilpadder og rokker svømte over hodene våre. Vi spiste middag på en italiensk restaurant og overnattet hos Alicia. Så hilste vi selvsagt på Alicias katt – Jessie. Han var veeeeldig stor, kanskje fem ganger større enn Sille (lille Kittys yndige storesøster). Men han var utrolig kosete og hadde en forunderlig liten pipestemme, størrelsen tatt i betraktning.

Mandag morgen dro vi for å hente bil til vår neste tur. Følg med…

Neste blogg: Western Australias sørvestre hjørne.