12. - 15. august. Krokodiller og solskinn

Torsdag 12. august kjørte vi Juleen, Espen og Metta til flyplassen i Cairns, men Ketil og jeg hadde fremdeles tre hele dager igjen her oppe FNQ – (Far North Queensland), som de med sin forkjærlighet for forkortelser liker å kalle det her.

Den første øvelsen etter å ha blitt alene igjen gjennomførte vi med glans og grøss. Det var et besøk på Hartley’s krokodillefarm! Ikke bare har vi lest oppbyggelig krokodille- og annen skrekklitteratur om de forferdeligste måter å ende sine dager på her i Australia. Men vi måtte altså også se i levende live denne drapsmaskinen, som var ferdig designet til perfeksjon allerede for 180 – 200 millioner år siden.

På ’50- og ’60-tallet ble det drevet utstrakt jakt på krokodiller i hele den nordlige delen av Australia. Saltvannskrokodillen, som er en av to australske krokodillearter, var ettertraktet verden over på grunn av skinnet sitt. Det førte nesten til utryddelse, så på begynnelsen av ’70-tallet ble den fredet i hele utbredelsesområdet sitt. I den anledning ble det opprettet en del krokodillefarmer rundt i landet. Disse kunne levere skinn til et marked som fremdeles var interessert i det, men i kontrollerte former. Skinnet var av bedre kvalitet enn det fra de ville krokodillene, og man kunne i tillegg levere krokodillekjøtt til restauranter. Men ved siden av kommersielt krokodilleoppdrett, driver flere av farmene forskning på og undervisning om krokodillene, og de har en dyreparkdel for allmennheten. Et slikt sted er Hartley’s krokodillepark. 

Vi fikk virkelig se beistene i aksjon. Først var vi på båttur i krokk-land. Her lå flere store (3 – 4 meter lange, kanskje) krokodiller på land, tilsynelatende slappe og uinteresserte. Men de er jo reptiler, så de må samle varme når de kan, og en krokodille er alltid på jobb. Den kan kjenne små vibrasjoner i vannet, og den samler informasjon mens den likevel ligger der. Et dyr som drikker fra samme sted hver dag, for eksempel, eller en fisker som renser fisken sin på samme sted i elven hver dag, lever farlig. Plutselig en dag slår krokodillen til mot dyret eller fiskeren eller andre med faste rutiner ved elvebredden – og så: ferdig. 

Vi fikk se foring av krokkene, nifst! Guiden vår festet kyllingkjøtt på en kjepp, og pisket litt i vannet med den, og krokodillene spratt rett opp – høyt også – og snappet kjøttet lynraskt. Det verste var nesten lyden av kjevene som klappet sammen om byttet. Det smalt skikkelig, gitt. Vi fikk flere demonstrasjoner av krokodillens lynraske reaksjonsevne og oppførsel i vannet når noe pirret dens nysgjerrighet da en annen guide demonstrerte og fortalte. Han var inne i en innhegning sammen med en krokodille. Vi, og alle de andre som så på, satt betryggende utenfor. 

Men Hartley’s hadde flere dyr. En slangeekspert fortalte om og viste frem et par slanger han hadde tatt med seg. Den ene var en pyton. Den er ikke giftig, men den kveler byttet sitt før den sluker det helt, og bruker noen uker på å fordøye skrotten. Er slangen stor nok, kan den vel alltids sluke et menneske også. Den han hadde med seg var ikke så stor. Den andre slangen han hadde med seg, en taipan, var så giftig at den kunne drepe alle oss som satt der (drøyt hundre skrekkslagne publikummere) to ganger! Med andre ord, giften fra en slik taipan kan fort gjøre kål på borti 250 mennesker). For øvrig bor ti av de elleve giftigste slangene i verden her i Australia. Men som et står i den informative boken ”See Australia and Die”, som jeg nettopp har lest, så kommer de aller fleste australiere hjem fra ferie levende og i ett stykke. (Den sier ingenting om hvordan det forholder seg med utlendinger.) 

Neste dyreopplevelse var foring av kassuarene litt lenger borti skogen. Kassuaren er en diger fugl som ikke kan fly. Den er i slekt med den afrikanske strutsen, reaen fra Sør Amerika og Australias egen emu. Kassuaren lever i FNQ og på Papua Ny Guinea. Disse fuglenes er et bevis på at alle disse kontinentene en gang for lenge siden (ca 50 millioner år) hang sammen i det veldige Gondwanaland. Kassuaren er utrydningstruet, og man regner med at det bare er ca. 1 500 igjen av den i Australia. Det er en utrolig fugl! Den har svarte, skinnende fjær som mest ser ut som pels. Under haken henger et ”slips” i blått og rødt. På hodet har den en artig liten ”hatt” på snei, en hornutvekst den sikkert bruker til noe nyttig. På innsiden av de kraftige føttene har den en tå med en lang og knivskarp klo, som kan sprette opp buken på en voksen person, om en skulle være så uheldig å provosere en slik fugl. Men det er bare rapportert om to dødsfall etter kassuarangrep i moderne tid, så en kan nok føle seg rimelig trygg i regnskogen, i hvert fall for kassuarene. 

Til slutt hilste vi på, og fikk klappe, en koala. Det var noe annet! Riktignok klappet vi en krokodille også, men den var veeeldig liten og hadde kjeften teipet igjen.
Den lille bamsen, som også er et pungdyr, sitter i utvalgte eukalyptustrær og knasker langsomt i seg de aller beste bladene. Åtte timer hver dag sitter den der og spiser. Eukalyptusblader er giftige, og koalaen er ett av får dyr som faktisk tåler å spise dem. Men den må bruke lang tid på å fordøye maten. Det skjer de neste 16 timene av døgnet, mens den sover. Ikke gir maten mye energi heller, så det er ikke rart den virker treg og tiltaksløs. Men det er altså hardt arbeid å være koala.

De neste to dagene i Port Douglas tilbragte vi med heftig feriearbeid. Vi var mye på stranden, og var flinke til å smøre oss inn. Solen her kan være nådeløs. Vi spiste god mat, og ruslet litt i byen og kikket i butikkene, og vi var på Port Douglas’ eget lille museum Det ligger i den gamle rettsbygningen, en veldig liten hytte, egentlig, med to rom. Her var det en utstilling om Ellen Thomson, den eneste kvinnen som er blitt henrettet i Queensland. Det skjedde i 1887, og det er vel ikke helt opplagt at hun var skyldig i å ha drept mannen sin. Det er jo en kjedelig side av dødsstraffinstituttet, naturligvis. Så var det egentlig ikke plass til så mye mer i det lille museet. Men ute på verandaen hadde de litt krigshistorie. Blant annet var det et interessant kart der fra andre verdenskrig. Det viste militære forlegninger i Queensland, minelegging av kysten, helt ned til Townsville, flåtebevegelser – fiendtlige og egne.

En dag leiet vi sykler for to timer, syklet bort nesten hele Four Mile Beach og endte på en café hvor vi spiste deilig lunsj, før vi dro tilbake på jobb – systematisk bruning av kroppene våre. 

Siste kvelden var vi på ”2 Fish”, en restaurant vi spiste aldeles utrolig mat på for fire år siden. Men denne gangen var det rett og slett litt skuffende, kanskje på grunn av mengden. Vi fikk mat nok til seks voksne, et spisefaglig dårlig trekk fra restaurantens side får en si. Vi mistet jo motet allerede i startgropen.

Søndag morgen reiste vi fra et sted vi gjerne kunne ha tilbragt en måned til på. Port Douglas er et fantastisk feriested, en fin blanding av ordentlig by med en egen historie og turistby. Den klarer på utrolig vis å absorbere alle turistene, som jo til en hver tid må være her, uten at det blir støy, og skrik og skrål og mye folk over alt. Her er bare god stemning, og de siste dagene hadde vi også fantastisk vær.

Kysten mellom PD og Cairns er også utrolig vakker, en får lyst til å stoppe i hver bukt og vik. Men det gikk jo ikke, vi hadde et fly å rekke. Litt pussig var det at jeg da vi var her for fire år siden, ble fratatt en neglesaks i sikkerhetskontrollen på Cairns flyplass. Nå skjedde jammen meg det samme igjen! Neglesaksen som har vært min trofaste følgesvenn halve kloden rundt, med sine nokså sløve og knapt fire cm. korte blader, er ikke lenger med meg. Den ligger nok nå på neglesaksmuseet på flyplassen i Cairns, sammen med kameraten fra for fire år siden. Håper de får glede av den. Min Swiss Army Knife, som lå i samme veske, var de ikke interessert i, eller verre – kanskje de ikke oppdaget den?