31.7. - 4.8.: Gosford og Sydney

Da vi lørdag morgen trippet – eller snarere trillet, togturen hadde gitt en betydelig vektøkning føltes det som - av Indian-Pacific-toget på Sydney Central, spaserte vi bare bort til spor 10 og satte oss på toget til Gosford. Det ligger en drøy times tur nordover langs kysten, og hit har Juleen, Espen og Metta nettopp flyttet. Espen møtte oss på stasjonen, og vi så ham med en gang, gitt, der han sto og viftet med et norsk flagg. Veldig hyggelig gjensyn med alle tre, Metta var naturligvis blitt kjempestor siden vi så henne til jul. Hun fylte nylig ett år. 

Vi var hos J & E i to hyggelig dager. De har fått seg et flott hus i et område nær sjøen, med blant annet en strålende overbygget veranda. Her spiste vi lunsj den dagen vi kom, og her grillet vi da Juleens foreldre Lorraine og Bruce kom over søndag ettermiddag, også et svært hyggelig gjensyn. Som man skjønner er det ikke plagsomt kaldt her, selv om det er vinter. Søndag formiddag var vi også på en liten løpetur i et forsøk på å trimme våre fete kropper. Pes – pes. 

Mandag formiddag tok vi toget tilbake til Sydney og sjekket inn på et veldig ok og sentralt hotell. Så tok vi bussen til Bondi Beach. Der har vi ikke vært før, og denne kanskje mest kjente av de utallige strendene rundt Sydney måtte vi jo se med egne øyne. Og flott var det der, det må man jo bare si. En enorm sandstrand og flotte bølger som åpenbart passet surferne som holt på der aldeles utmerket. Alle surferne hadde våtdrakter på og det var ingen vanlig badende i sjøen, så lit kjølig var vel vannet. Men været var strålende og vi spiste lunsj på verandaen på Icebergs i den ene enden av stranden og gikk så en tur langs den etterpå. 

På stranden ligger selvsagt også badevakthuset. Badevakter er viktig på en hver australsk badestrand. Opp gjennom årene har de reddet mange liv, her på Bondi og andre steder. Det kan være snakk om sterke understrømmer, store bølger, folk som plutselig får et illebefinnende og en og annen hai, naturligvis. På ’30-tallet ble 275 badegjester på Bondi tatt av en overraskende stor bølge, som halte dem ut til havs. Akkurat den dagen var det ekstra mange badevakter på stranden, for de skulle ha sin årlige båtkonkurranse. Alle badevaktene kastet seg øyeblikkelig i båtene sine, og de gjorde en kjempeinnsats for å redde folk. Noen ble skadet, men bare seks omkom i det som fort kunne blitt en forferdelig tragedie. Ikke rart at de har heltestatus. Selv om de – i hvert fall før i verden - pleide å iføre seg noen temmelig lattervekkende badehetter. 

Tilbake i Sydney om kvelden var det begynt å regne, men ikke verre enn at vi tok oss problemfritt frem til Cafe Sydney og en bedre middag, en av de beste på hele Australia-turen så langt, må vi nok si. Til forrett spiste vi for eksempel de herligste østers og utsikten var også strålende. Fra vårt vindusbord så vi rett ut på Sydney Harbour Bridge, som ruver over den indre havnen ved Circular Quay og til venstre kunne vi også se litt av Operahuset. Flott på alle måter. De som ikke allerede har bestemt seg for hvor de skal ta årets julebord, bør snarest bestille bord på Cafe Sydney. 

De neste par dagene trasket vi om kring i denne flotte byen, som er så stor, med drøyt fire millioner innbyggere spredd utover hele området rundt Sydney Harbour, men som har et oversiktlig sentrum – CBD (Central Business District) med riktignok absurd høye bygninger som gjør gatene mørke og skyggefulle, men det er sikkert fint om sommeren når det blir stekhett her. Jeg var på Flame Opals, min opalleverandør i Sydney, og kjøpte en ny opal til ringen min, til erstatning for den som jeg soste bort da jeg i et ulykksalig øyeblikk hektet hånden fast i bildøren i Industrigaten vinteren 2007. Min sorte opal blandet seg fint og umerkelig med alle småstenene som var strødd ut på isen der. Men nå har jeg altså en ny. Vi var på QVB – Queen Victoria Building, et gammelt og nydelig bygg og vel også tidligere handlested, som ble pusset opp på ’80-tallet og nå huser en rekke småbutikker og spisesteder i tre etasjer. The Strand Arcade like ved er et lignende sted. Det ble mer kikking enn handling, godt for pengeboken og godt for koffertene med tanke på vekten hjem. 

En dag tok vi fergen fra Circular Quay til Watsons Bay, som ligger på sydsiden av innløpet til Sydney Harbour. Vi spiste lunsj på sjømatrestauranten Doyle’s på stranden og gikk så en tur i området. Vakkert der også.

Og så har vi vært på The Justice and Police Museum. Et passende museum i en gammel straffangekoloni som Sydney og New South Wales jo er, tenkte vi. Men i stedet for å få nok en versjon av straffangetiden, ble vi presentert for Sydneys mørke kriminalhistorie gjennom mesteparten av 1900-tallet. Utrolig interessant, og ganske nifst. Gjennom årene fra ’20-tallet og frem til nesten ’90-tallet fikk kriminelle fastere og fastere grep om illegal virksomhet som gambling, prostitusjon og narkotikaomsetning og etter hvert sleipet de seg inn på eiendomsmarkedet også. Mest oppsiktsvekkende var hvilket grep de etter hvert også fikk på politi og politikere – lukt til topps, faktisk. To prostituerte som sto fram med historiene sine om hvordan de betalte politiet for beskyttelse ble drept. Etter årtier med flere superkorrupte delstatsregjeringer og toppolitikere og politisjefer ble det på sent ’80-tall tatt grep. Politisjefer måtte gå av i skam, flere ble tiltalt og dømt og havnet i kasjotten for skurkevirksomheten sin. Noen vanlig menige politifolk ble anklaget og også dømt for drap og korrupsjon, og tilsynelatende fikk man bukt med problemet. Ganske utrolig, egentlig, og oppsiktsvekkende med et kriminalitetsmuseum hvor de fleste og de største skurkene er politifolk. Et veldig interessant museum med en historie vi ikke visste noe om Vi skal på flere museer, Sydney har mange av dem. 

Mellom alle disse strabasene var vi en dag innom en café. Mesteparten av den lille kjeksen vi kjøpte til kaffen gikk i gapet på de tamme papegøyene som holdt til der.

En formiddag var vi innom operaen, og kjøpte billetter til en forestilling kvelden før vi reiser hjem. I tillegg fikk vi billetter til en kabaret med en som heter Steve Ross (som i hvert fall ikke jeg har hørt om før, men det er mange jeg ikke har hørt om, da …) samme kveld. Han hadde spesialisert seg på å fremføre Noel Coward- og Cole Porter-sanger.Det var en riktig fin liten forestilling, etterfulgt av et besøk på den vietnamesiske restauranten med det passende navnet ”Phamish”. Dettte var et BYO-sted (bring your own), det vil si at man tar med egen vin, og så betaler man kanskje en liten avgift for at de tar opp korken (snarere skrur den av i våre dager) og skjenker opp i glass for deg. En aldeles utmerket ordning, synes vi.

Onsdag kveld var det tidlig til sengs, for vi måtte ta toget til flyplassen kl. 0600. Neste stopp: Port Douglas i Queensland sammen med Espen og Juleen.