15. til 20. august: I Sydney igjen

Søndag ettermiddag kom Astrid og jeg tilbake til Sydney , og lommekjente som vi er blitt skiftet vi tog, endte opp på riktig stasjon, og trakk våre blytunge kofferter frem til hotellet (Mantra Bond 2), som ligger sentralt plassert i Sydney CBD.

Etter å ha ordnet oss litt fant vi ut at vi skulle gå på kino. Valget falt på en Polanski-film: «Ghost Writer». Deretter kjøpte vi litt ferdigmat, varmet den opp i mikroen, så på fjernsyn, drakk vin – nesten som hjemme igjen.

Mandag var den store Opaldagen. Australia er verdens største opalprodusent, og anledningen måtte utnyttes… Astrid kjøpte en opalring da vi var her for fire år siden, stenen løsnet og forvant, og ny sten ble bestilt for to uker siden. I tillegg var det et større og viktigere prosjekt: Astrids mor Helene har også ønsket seg en opal, og jakten kunne begynne. Det viktigste var å finne en seriøs forretning, ikke en som prøver å lure deg. Opaler kommer i et mylder av kvaliteter, og en ser ofte at forretninger prøver å innbille kundene at stenene har en større verdi enn de faktisk har. Her hadde Astrid foretatt omfattende undersøkelser, og valget falt på Flame Opals. Dette er et sted som kan anbefales til opalhungrige venner, og det ligger sentralt plassert i The Rocks på George Street.

Etter at Astrid hadde fått sin nye sten montert på den gamle ringen ble vi presentert for en rekke stener langt utenfor Helenes økonomiske rammer. Men så falt Astrids øyne på en vakker sten som lå for seg selv. Stor, men ikke vulgært stor. De eldre (og hyggelige) damene som ekspederte oss var enige om at dette var en sten av god kvalitet, og at prisen på den var alt for lav. Og den hadde et vakkert fargespill. Spørsmålet var nå hva slags ring, og til hvilken pris. Astrid foreslo en enkel ring i gull, og utnyttet sin status som gammel kunde til å få en god pris for ring pluss montering. Resultatet var en flott ring som ble en del dyrere enn det Helene hadde tenkt seg, men ikke uanstendig mye. Og ringen skulle være ferdig dagen før vi dro.

Utslitte etter alle forhandlingene slappet vi av i en bakgårdscafe. Deretter tok vi fergen over til den andre siden av havnen, til Luna Park. Luna Park er et gammelt fornøyelsesområde i Tivolitradisjonen, og jeg (6 år for anledningen) måtte selvsagt prøve både pariserhjul og berg- og dalbane, sammen med en rekke eldre gutter og jenter i 12-14 årsalderen. Og pariserhjulet ga en flott utsikt over byen. Astrid, som ikke liker høyder, kravlet seg fast til bakken mens jeg svingte meg i høydene.

Så ferge videre til Darling Harbour, som er et Aker Brygge-liknende område (kanskje ikke så vellykket som Aker Brygge). Vi tuslet litt omkring, og tok Monorailen fra Darling til den kinesiske haven, hvor Astrid hoppet av. Den kinesiske haven er et ganske stort område midt i Sydney bygget opp – ja – som en vakker kinesisk hage. Hagen er en gave fra Guangzhou, som er søsterby til Sydney, og anledningen var 200-årsjubileet for ankomsten av The First Fleet i 1788. Uansett er det blitt en vakker fredet plett i storbyen, omgitt av høye murer hvor trafikklydene ikke når inn.

Jeg derimot, dro hjem til hotellet, skiftet til treningstøy og løp en herlig runde: Rundt Operaen, gjennom Botanisk hage, ut til Mrs. Macquaires Chair, en stenstol som en av de første guvernørfruene fikk hugget ut til seg, stedet er vakkert med utsyn over fjorden, og det er lett å forstå fruen - deretter opp gjennom Hyde Park til Anzac-monumentet, for så å snu ned til hotellet..

Så var det middag, denne gang i The Rocks. Først innom en vinbar i strøket, deretter en fin fransk restaurant med god mat – og så hjem til hotellet.

Tirsdag var det ut på en liten langtur: Toget ut til Goshford, der ble vi hentet av Juleens mor, som kjørte oss til Terrigal, et av de utallige småstedene rundt Sydney med en vakker sandstrand, lokal befolkning, et utvag av butikker og restauranter – og mange hyggelige folk. Der traff vi Juleen med vesle Metta, og i tillegg Juleens søster Aleisha, som hadde tatt fri fra skolen for å treffe oss igjen. Deilig lunsj på trivelig uterestaurant - veldig hyggelig!

Vi tok toget hjem, og nådde akkurat en ny film. Denne gangen var det «Inception» med «Leonardo di Caprio». Passet utmerket til oss. Så tilbake til hotellet og litt mikrobølgemat.

Onsdag var vi først i Museum of Sydney. I det hele tatt slår det oss hvor mange gode museer Australia har. Ofte ganske små, men uansett er de veldig flinke til å trekke frem historier som gjør det interessant og morsomt å gå omkring i dem. I MoS (som det selvsagt kalles) var det mye om den første flåten som seilte inn i Sydney havn i 1788. En blanding av sjøfolk, offiserer og straffedømte, alle helt uforberedte på det tøffe livet de skulle møte. Og aboriginerne, som maktesløst sto og så på at landet deres ble tatt fra dem.

I tillegg var det interessante skildringer av oppbyggingen av Sydney, med byggingen av Sydney Harbour Bridge som høydepunktet.

Etter dette fant vi ut at vi skulle ha litt kvalitetstid hver for oss. Astrid ruslet omring i Botanisk have, ut til Mrs. Macquerries Chair , som hun prøvesatt (den falt i smak), spiste lunsj i hagen og hygget seg. Jeg på min side oppsøkte Apple Store (nytt batteri til Mac’en) og saumfarte deretter alle sportsforretninger med vekt på turutstyr. Har nå en utmerket oversikt over liggeunderlag, telt, soveposer, etc. til bruk både i Sydney og Norge. Vi får de hva det blir til med mine langvandringsplaner, men mye forhåndsglede blir det i hvert fall!

En liten løpetur ble det også plass til: Fra hotellet, over Sydney Harbour Bridge, ned til havnen – og samme rute tilbake. En klassiker!

Så dro Astrid og jeg til Cafe Sydney, som vi besøkte under forrige besøk. Denne gangen ville vi sitte ute på terrassen for å se på solnedgang og tussmørket over Sydney Havn. Men det var svært sterk vind, menyer fløy veggimellom, og besøket ble en smule preget av dette. Men god mat og en strålende utsikt!

Torsdag ble preget av neste dags avreise: Vi var innom Thai Airways for å sjekke om alt var i orden, fikk låst opp en telefon vi hadde kjøpt i begynnelsen av reisen, småpakket litt – og viktigst av alt: Astrid hentet opalringen til sin mor. Den var blitt veldig fin! Med meg som bodyguard tok vi oss tilbake til hotellet og fikk puttet den i safen.

Så var det klart for siste akt – bokstavelig talt. Vi skulle i operaen og se «Somnambula» av Bellini. Historien er som følger: Vakker ung kvinne skal gifte seg, men går i søvne og havner i grevens seng. Intet skjer, men kommende ektemann er knust. Mange forviklinger, men det ender bra – de unge elskende får hverandre. Jeg må innrømme at jeg ikke er overbegeistret for opera, og tenkte at dette var mest for å se Jørn Utzons mesterverk fra innsiden. Men musikken var flott, og det ble rett og slett en strålende kveld. Jeg var svært lettet over at det unge paret fant hverandre til slutt!

Så var det hjem til siste kvelden. Litt vin og noen skåler ble det!

Fredag er det ikke så mye å si om: Pakket, sjekket ut, flytoget, sjekket inn, noen timers venting, fly til Bangkok, noen timers venting, og siste etappe til Oslo gikk fint!

Nå er det en time til vi er hjemme igjen. Det er mye vi er spent på: Har det skjedd noe i Norge mens vi har vært borte? Er det lagt inn fjernvarme i gården vår? Også videre.

Men vi er i grunnen enda mer spent på hvordan det går i Australia. Mest spente er vi på valget. Noen få ord om det: Det er i praksis tre partier: Labour, under ledelse av Julia Gillard. Den liberal-konservative opposisjonen, under ledelse av Tony Abbott (som vi oppfatter som Australias svar på Tony Blair – og det er ikke positivt ment). Og endelig har vi de grønne. De siste ser ut til å gjøre et brakvalg, vil kunne gå frem fra 7 til 14 %. Men spenningen er knyttet til hva som skjer mellom Gillard og Abott. Bare så det skal være sagt: Vi håper at Gillard vinner, og at de grønne blir så sterke at hun må ta hensyn til dem.