19. til 22. juni: Fra Bangkok til Alice Springs

Lørdag 19. juni: En konge i bedring og en kakerlakk i vinen

Vi startet dagen med en longtailbåttur langs noen av Bangkoks kanaler. Her bor folk i små, av og til shabby, av og til riktig flotte, hus. Turen omfattet også et besøk på et lokalt marked hvor de solgte mest mat og blomster. Overalt lager folk mat for å selge, så også her. Spennende og eksotisk å se denne delen av Bangkok.

På saklig norsk vis hadde vi lagt planer for resten av dagen, og hoppet på fergen til slottsområdet Rattanakosin. Der traff vi en hyggelig turistpolitimann. Han fortalte at det i dag var en «selemony», og følgelig stengt for turister. Han mente at vi derimot burde dra først til det kongelige tempel, og deretter til den kongelige fabrikken. Den gode kongen hadde nemlig åpnet begge disse stedene for allmennheten akkurat i dag, fordi han var så lei seg for at rødskjortene hadde klodret det til for Thailand, og han ville gjerne gjøre sitt for å hjelpe til.

En kort drosjetur senere befant vi oss i det kongelige tempel. Det var imponerende. Vi traff raskt en mann, som etter å ha bragt på det rene at vi var fra Norge, kunne avsløre at hans bror jobbet på ambassaden i Oslo, og at han selv var «big boss» her i tempelet. Han var arkitekt av utdanning, og ga oss en instruktiv privat omvisning. Han kunne også fortelle at kongefamilien hadde besøkt tempelet samme morgen. På vårt bekymrede spørsmål om hvordan det sto til med helsen til selveste kongen kunne han berolige oss: Kongen er i sterk bedring og trener daglig på hospitalet. Også han anbefalte varmt den kongelige fabrikken, så da dro vi dit.

Etter sigende er dette et sted som normalt bare er tilgjengelig for grossister, men i dag altså også for allmennheten. Her ble vi tatt vel imot og fikk en rask omvisning før salgsfremstøtene i juvélavdelingen begynte. Men det snodde vi oss raskt unna – hadde vært dumt å ruinere seg på edelstener før den store Australiareisen egentlig tok til. Men litt handling ble det...
Besøket ble suksessrikt avsluttet ved at vi ble fraktet av fabrikkens sjåfør til en hyggelig liten thairestaurant for en sen lunsj.

På hjemveien datt vi innom et fiskemassasjested! Man putter føttene i et basseng fylt av småfisk som gnager lystig i vei på undersåttene, og denne beitingen skal liksom fjerne død hud. Det kilte – og det var vel alt.

På gaten utenfor hotellet traff vi Øyvind fra Dagsrevy-grafisk. Verden er nokså liten.

På ettermiddagen tok vi thaimassasje på hotellet. Det var vondt, men gjorde også godt.
Vi tilbragte kvelden på taket med svømming, vin og det vi trodde skulle bli en avslappende aften i Bangkok. Men nei! Et hyl fra Ketil ødela idyllen – en kakerlakk hadde tatt seg opp i vinglasset hans, og sløv som han er merket han ikke dette før det nesten var for sent. Og bare for å ha nevnt det: Den var på størrelse med en lekebil. Vi tok kvelden.

Søndag 20. juni: Jim Thompsons hus – og på vei til Australia

Avreisedag fra Bangkok, men først ville vi ha med oss Jim Thompsons hus. Jim Thompson var en amerikansk arkitekt som var utplassert offiser (muligens agent for CIA) i Thailand under krigen. Han ble så fascinert av Thailand at han brøt med sitt amerikanske liv og slo seg permanent ned i Bangkok. Han revitaliserte den thailandske silkeindustrien, og selskapet hans lever i beste velgående den dag i dag. I 1959 fikk han bygget et usedvanlig vakkert hus med omliggende hage midt i Bangkok. Utgangspunktet var et klassisk thailandsk hjem som han modifiserte. Dette huset er nå åpent for allmennheten. Her kan man se hans samlinger av asiatisk kunst og kunsthåndverk. På en tur i den malaysiske jungelen i 1967 forsvant han, og ingen har sett ham siden. Men hjemmet hans står der, og er vel verdt et besøk.
Så til flyplassen og avreise til Australia.

Mandag 21. juni: Til Alice Springs

Vi landet i et regnfylt Sydney på Kingsford Smith-flyplassen, oppkalt etter den utenfor Australia glemte flyverhelt Charles Kingsford Smith. Han var blant annet den første som krysset Stillehavet i fly (og da snakker vi fururammeverk trukket med canvas). Flybytte til Alice Springs, hvor vi landet om formiddagen i 19 grader og sol. Det er tross alt vinter her.

Vi installerte oss på hotellet og gikk til sentrum – et veldig lite sentrum!

Der fikk vi våre første møter med Australias urinnvånere – aboriginene. De vi traff virket alkoholiserte, slitne og uten håp.

Tirsdag 22. juni: En by som Alice

Alice Springs er ikke noe stort sted, og ligger her fordi det var et passende sted for en av tolv forsterkerstasjoner for telegrafforbindelsen mellom Adelaide og Darwin. Akkurat her fant man en liten kilde, og så at dette kunne bli et riktig godt forsterkerstasjonsted. Alice heter det etter kona til telegrafbestyreren i Adelaide. Hun satte aldri sin fot her, og var vel neppe interessert i stedet.
På tross av størrelsen er det noe som er verdt å få med seg. Telegrafstasjonen og «School of the Air» nådde vi ikke. Men vi leide sykler og syklet av gårde til «Desert Park», ca. ti km. utenfor sentrum. Nesten fremme fikk vi det for oss at vi måtte sjekke om kameraet fortsatt var med. Det var det ikke. Ketil dro tilbake for å finne det mens Astrid fortsatte.

Der hadde hun noen flotte timer. Hun lærte masse om ørkenen og om hvor variert den er. Her er spiselige planter, blomster og frukter, og her er planter som indikerer vannforekomster som ikke er synlige. Her levde aboriginene utmerket i 40 000 år fordi de kjente alle tegnene, noe de første hvite som la ut på ekspedisjoner absolutt ikke gjorde. Flere av dem led da også de frykteligste skjebner i ørkenen.

Ketil tilbragte derimot noen timer på stedets internettsjappe. Bestyreren har sannsynligvis verdensrekord i sur kundebehandling. Først ser han ikke på deg. Når du spør om det er mulig å få benytte en PC svarer han først ikke. Ved gjentatte spørsmål ser han rasende på deg, og spør om du ser noen ledige PCer. Når du svarer at det gjør du ikke, men at kanskje er det et annet rom, eller kanskje er det et trådløst nettverk, bjeffer han nei, og anstrenger seg så til det ytterste for å ignorere deg. På tross av disse kommunikasjonsutfordringer lyktes det ham likevel å få etablert en midlertidig kontakt med omverdenen.

Vel gjenforent spiste vi hver vår kenguruburger før vi oppsøkte «Lone Dingo», stedet for utrustning av enhver villmarksekspedisjon. Astrid kjøpte ulltrøye og myggmiddel. Og Ketil fikk seg bukser, trøye og ikke minst en hatt. Det ble også en beenie (lue) til Astrid. Med dette var vi klare for outbackens prøvelser.