23. – 25. juni: Tre dager i outbacken

Dag en

Vi sto umenneskelig tidlig opp og ble hentet av turens guide Carl kl. 5.45 i en liten firehjulsdrevet buss med akkurat nok plass til oss og våre 13 medpassasjerer. Det viste seg raskt at det var en trivelig gruppe: En bestefar fra Texas som to av hans sønnesønner hadde tatt med på hans livs siste store reise før det var for sent, et italiensk par, en hyggelig amerikansk lærerfamilie fra Boston med to tenåringsbarn, to irske og en engelsk backpacker samt en tysk dame.

Vi skulle helt til Uluru (Ayers Rock), altså over 50 mil, så her var det bare å kjøre i vei gjennom den endeløse, men likevel overraskende varierte ørkenen i det sentrale Australia. Blant annet passerte vi det som kanskje er verdens eldste elv (!), Flinke River, som dog har den elvefaglige svakhet at det stort sett ikke renner vann i den...

Uluru er en sten, verdens nest største (den største finnes i Western Australia). Vi skal ikke ta hele den geologiske prosessen, men på et tidspunkt satte enorme naturkrefter i gang en snuoperasjon, og satte stenen på høykant. Uluru rager 348 meter over bakken, under jorden går den 6 km nedover i følge vår guide. Altså omtrent som et gigantisk isfjell.

Ved halv to-tiden kom vi frem til leirstedet vårt midt i nasjonalparken. Der laget og spiste vi lunsj, før vi kjørte bort til selve stenen. Noen ville klatre opp (fy fy), noen ville gå delvis rundt, og tre av oss hadde meldt oss på «Kuniya Walk». Det var et godt valg. Guiden het Sarah, og hørte til aboriginerstammen ved Uluru. Hun snakket bare sitt eget språk, og hadde med seg en tolk – en flott japansk jente som hadde lært seg Sarahs språk. Vi ble tatt med til utvalgte steder, som alle spilte en sentral rolle i mytene og mytologien for aboriginerne rundt Uluru. Det var flott!

Så plukket hun «bush tucker» (mat man finner i naturen) til oss: Små, røde, søte villfiken.

Rundt Uluru ligger det fem vannhull. Dette er en viktig grunn til at Uluru hadde så stor betydning både praktisk og mytologisk for aboriginerne i området. For aboriginerne er Uluru et hellig fjell. De ber derfor turistene om å la være å bestige det. Mange etterkommer ikke dette, og det har i sin tur ført til at vannkildene som har vært i bruk i tusenvis av år nå er forurenset og ubrukelige.

Etter vandringen så vi solnedgangen ved Uluru. Et flott syn!

Deretter var det hjem til leiren og bål og middag – og en veldig tidlig kveld. Vi tilbragte natten i «swags» (australske soveposer av den kraftige typen). Vi sov utendørs under en fantastisk stjernehimmel, kun forstyrret av en altfor kraftig måne og temperatur ned mot null.

Dag to 

Opp før solen i dag også, for å få med oss soloppgangen ved Uluru og Kata Tjuta, en annen fjellformasjon i nærheten. Det var bikkjekaldt, men flott det også. Etter en enkel frokost på parkeringsplassen kjørte vi til Kata Tjuta (som betyr mange hoder) og gikk en flott tur der.

Etter lunsj gikk vi en liten tur langs foten av Uluru hvor aboriginernes hellige steder lå på rekke og rad.

Deretter kjørte vi til neste leirsted, som var ved Kings Creek Station. Også her laget vi middag på leirbålet, spiste og la oss tidlig igjen under den samme flotte stjernehimmelen.

Dag tre

Vi kjørte til Kings Canyon, som neppe kan sammenliknes med Grand Canyon, men har noe av den samme karakteren. Her gikk vi en fottur med utrolig variert natur, hvor enkelte partier ga assosiasjoner til Jules Vernes «En reise til jordens indre», andre steder vandret man langs bratte stup med vidt utsyn til ørkenen omkring. Her vokser til og med planter som har vært her siden dinosaurene gikk rundt og beitet.

Deretter lagde vi lunsj og kjørte de fire og en halv timene tilbake til Alice Springs. Ti mil kjørte vi på «unpaved road». Det var bokstavelig talt en rystende opplevelse. «Hvor er nyrene mine? De ligger et sted mellom Kings Creek og Stuart Highway», ropte Astrid.

Vi var tilbake i Alice Springs ved 17-tiden.

19. til 22. juni: Fra Bangkok til Alice Springs

Lørdag 19. juni: En konge i bedring og en kakerlakk i vinen

Vi startet dagen med en longtailbåttur langs noen av Bangkoks kanaler. Her bor folk i små, av og til shabby, av og til riktig flotte, hus. Turen omfattet også et besøk på et lokalt marked hvor de solgte mest mat og blomster. Overalt lager folk mat for å selge, så også her. Spennende og eksotisk å se denne delen av Bangkok.

På saklig norsk vis hadde vi lagt planer for resten av dagen, og hoppet på fergen til slottsområdet Rattanakosin. Der traff vi en hyggelig turistpolitimann. Han fortalte at det i dag var en «selemony», og følgelig stengt for turister. Han mente at vi derimot burde dra først til det kongelige tempel, og deretter til den kongelige fabrikken. Den gode kongen hadde nemlig åpnet begge disse stedene for allmennheten akkurat i dag, fordi han var så lei seg for at rødskjortene hadde klodret det til for Thailand, og han ville gjerne gjøre sitt for å hjelpe til.

En kort drosjetur senere befant vi oss i det kongelige tempel. Det var imponerende. Vi traff raskt en mann, som etter å ha bragt på det rene at vi var fra Norge, kunne avsløre at hans bror jobbet på ambassaden i Oslo, og at han selv var «big boss» her i tempelet. Han var arkitekt av utdanning, og ga oss en instruktiv privat omvisning. Han kunne også fortelle at kongefamilien hadde besøkt tempelet samme morgen. På vårt bekymrede spørsmål om hvordan det sto til med helsen til selveste kongen kunne han berolige oss: Kongen er i sterk bedring og trener daglig på hospitalet. Også han anbefalte varmt den kongelige fabrikken, så da dro vi dit.

Etter sigende er dette et sted som normalt bare er tilgjengelig for grossister, men i dag altså også for allmennheten. Her ble vi tatt vel imot og fikk en rask omvisning før salgsfremstøtene i juvélavdelingen begynte. Men det snodde vi oss raskt unna – hadde vært dumt å ruinere seg på edelstener før den store Australiareisen egentlig tok til. Men litt handling ble det...
Besøket ble suksessrikt avsluttet ved at vi ble fraktet av fabrikkens sjåfør til en hyggelig liten thairestaurant for en sen lunsj.

På hjemveien datt vi innom et fiskemassasjested! Man putter føttene i et basseng fylt av småfisk som gnager lystig i vei på undersåttene, og denne beitingen skal liksom fjerne død hud. Det kilte – og det var vel alt.

På gaten utenfor hotellet traff vi Øyvind fra Dagsrevy-grafisk. Verden er nokså liten.

På ettermiddagen tok vi thaimassasje på hotellet. Det var vondt, men gjorde også godt.
Vi tilbragte kvelden på taket med svømming, vin og det vi trodde skulle bli en avslappende aften i Bangkok. Men nei! Et hyl fra Ketil ødela idyllen – en kakerlakk hadde tatt seg opp i vinglasset hans, og sløv som han er merket han ikke dette før det nesten var for sent. Og bare for å ha nevnt det: Den var på størrelse med en lekebil. Vi tok kvelden.

Søndag 20. juni: Jim Thompsons hus – og på vei til Australia

Avreisedag fra Bangkok, men først ville vi ha med oss Jim Thompsons hus. Jim Thompson var en amerikansk arkitekt som var utplassert offiser (muligens agent for CIA) i Thailand under krigen. Han ble så fascinert av Thailand at han brøt med sitt amerikanske liv og slo seg permanent ned i Bangkok. Han revitaliserte den thailandske silkeindustrien, og selskapet hans lever i beste velgående den dag i dag. I 1959 fikk han bygget et usedvanlig vakkert hus med omliggende hage midt i Bangkok. Utgangspunktet var et klassisk thailandsk hjem som han modifiserte. Dette huset er nå åpent for allmennheten. Her kan man se hans samlinger av asiatisk kunst og kunsthåndverk. På en tur i den malaysiske jungelen i 1967 forsvant han, og ingen har sett ham siden. Men hjemmet hans står der, og er vel verdt et besøk.
Så til flyplassen og avreise til Australia.

Mandag 21. juni: Til Alice Springs

Vi landet i et regnfylt Sydney på Kingsford Smith-flyplassen, oppkalt etter den utenfor Australia glemte flyverhelt Charles Kingsford Smith. Han var blant annet den første som krysset Stillehavet i fly (og da snakker vi fururammeverk trukket med canvas). Flybytte til Alice Springs, hvor vi landet om formiddagen i 19 grader og sol. Det er tross alt vinter her.

Vi installerte oss på hotellet og gikk til sentrum – et veldig lite sentrum!

Der fikk vi våre første møter med Australias urinnvånere – aboriginene. De vi traff virket alkoholiserte, slitne og uten håp.

Tirsdag 22. juni: En by som Alice

Alice Springs er ikke noe stort sted, og ligger her fordi det var et passende sted for en av tolv forsterkerstasjoner for telegrafforbindelsen mellom Adelaide og Darwin. Akkurat her fant man en liten kilde, og så at dette kunne bli et riktig godt forsterkerstasjonsted. Alice heter det etter kona til telegrafbestyreren i Adelaide. Hun satte aldri sin fot her, og var vel neppe interessert i stedet.
På tross av størrelsen er det noe som er verdt å få med seg. Telegrafstasjonen og «School of the Air» nådde vi ikke. Men vi leide sykler og syklet av gårde til «Desert Park», ca. ti km. utenfor sentrum. Nesten fremme fikk vi det for oss at vi måtte sjekke om kameraet fortsatt var med. Det var det ikke. Ketil dro tilbake for å finne det mens Astrid fortsatte.

Der hadde hun noen flotte timer. Hun lærte masse om ørkenen og om hvor variert den er. Her er spiselige planter, blomster og frukter, og her er planter som indikerer vannforekomster som ikke er synlige. Her levde aboriginene utmerket i 40 000 år fordi de kjente alle tegnene, noe de første hvite som la ut på ekspedisjoner absolutt ikke gjorde. Flere av dem led da også de frykteligste skjebner i ørkenen.

Ketil tilbragte derimot noen timer på stedets internettsjappe. Bestyreren har sannsynligvis verdensrekord i sur kundebehandling. Først ser han ikke på deg. Når du spør om det er mulig å få benytte en PC svarer han først ikke. Ved gjentatte spørsmål ser han rasende på deg, og spør om du ser noen ledige PCer. Når du svarer at det gjør du ikke, men at kanskje er det et annet rom, eller kanskje er det et trådløst nettverk, bjeffer han nei, og anstrenger seg så til det ytterste for å ignorere deg. På tross av disse kommunikasjonsutfordringer lyktes det ham likevel å få etablert en midlertidig kontakt med omverdenen.

Vel gjenforent spiste vi hver vår kenguruburger før vi oppsøkte «Lone Dingo», stedet for utrustning av enhver villmarksekspedisjon. Astrid kjøpte ulltrøye og myggmiddel. Og Ketil fikk seg bukser, trøye og ikke minst en hatt. Det ble også en beenie (lue) til Astrid. Med dette var vi klare for outbackens prøvelser.

Vi kommer snart tilbake...

Vi har hatt noen internettmessige utfordringer både i Bangkok og her i Alice Springs, hvor vi nå befinner oss. Men alt står bra til, og følg med - vi er tilbake straks nettet er på vår side!

18. juni: Mange Buddaher og en kopp te

Vi landet i Bangkok ved soloppgang, ca kl 6. Vi drosjet i vill fart til Hotell Buddy Lodge i Kao San. Så sjekket inn vi på rommet som hadde ventet et døgn på oss. Det var koselig og rent med veranda. På sengen lå håndklær brettet som elefanter! Vi tuslet ut, og lærte fort at vi måtte ignorere ytterst pågående selgere. Ved et dessverre stengt Buddah-tempel traff vi en historielærer og tempelfrivillig. Han mente at det var en rekke andre Buddah-templer vi måtte se, og vips var vi i en Tuk Tuk (trehjulet moped med plass til to passasjerer og uten eksosanlegg) som snodde seg behendig rundt i Bangkok-trafikken og fraktet oss til:


Den smilende Buddah , et tempel som etter sigende bare var oppe en dag i året, nemlig 18. juni (?). Der traff vi en hyggelig kar som forøvrig hadde vært i Tromsø og besøkt kusinen sin.
Marmortempelet: Et Buddah-tempel bygget av en thailandsk og en italiensk arkitekt i samarbeid. Noe som hadde resultert i at tempelet er korsformet og bygget i carreramarmor.

Den stående Buddah: En ca 13 meter høy statue av Buddah.



I tillegg må det nevnes at vi så skulpturer av hvilende Buddah, Buddah som roer vannet, Buddah som roer sine slektninger, oppdragende Buddah, etc.

Imidlertid: Den egentlige hensikten med turen skjønte vi raskt. Vi ble fraktet til en rekke juvelerer og skreddere, og vi forsto etter hvert at det er flere av dem enn det er Buddaher. Hver turistleveranse som TukTuk-sjåføren foretok medførte noen liter med gratis bensin. Etter hvert følte vi det som om vi var i oljebransjen. Morsomt, men temmelig slitsomt.

Om ettermiddagen var det tid for afternoon tea. Følgelig tok vi ferge til Hotell Oriental, et av de klassiske Bangkok-hotellene. Vi lot som om vi var hjemmevante, tuslet inn i Authors Lounge, og inntok hvert vårt kunstykke av en eplekake til teen.

Om kvelden: Buddy Lounge har et basseng på taket. Der svømte vi og slappet av før vi dro ut for å spise middag. Og her en erfaring: Vi hadde store vansker med å finne et sted som hadde vin. Men restauranten løste det ved å sende ut en vinekspedisjon, som etter en halvtime vendte seierrik tilbake.

Har vi nevnt at det er svært varmt (35 grader i skyggen) kombinert med en høy luftfuktigher, samt en flora av fantastiske lukter, dessverre ofte slått ihjel av en noe gjennomtrengende eksos.

16. juni: Ikke helt etter planen

Våre forventninger til reisen er hittil ikke helt innfridd. Vi har ikke kommet lenger enn til Gardermoen. Og mye vakkert kan sies om Romerike, men det når ikke helt opp til Bangkok, synes nå vi.

Det som skjedde var følgende: Vi var grytidlig ute pga. vekterstreiken - og slapp gjennom alle sluser på rekordtid. Inn i flyet, og merket at det var ganske varmt. Etter hvert svært varmt. Så fikk vi beskjed om å gå ut. Etter noen timer fikk vi beskjed om at det var en feil med flyet, at det måtte hentes reservedeler fra Bangkok, og at avgangen var utsatt med ett døgn.

Så natten ble tilbragt på Thons konferansehotell. Ikke helt det samme som Hotel Buddy Lodge i Bangkok.

Men fint at flyet gikk i stykker før det var oppe i luften.